Kine Hellebust og Anne Osvaldsdatter Bjørkli

Kine og Anne skal dele et opphold  i Lásságámmi i løpet av to uker i februar 2018. Kine jobber innenfor et spredt spekter av kultur, men skal jobbe med et fotoprosjekt i Lásságámmi. Anne jobber med et nytt bokprosjekt.

Her presenterer de seg sjøl:

Eg heiter Kine Hellebust, er frilanskunstnar med arbeidsfelt innafor teater, musikk, litteratur og bildekunst. Eg driv sommargalleri i Malangen, Balsfjord kommune, og har sjøsamisk område som nærmaste nabo; Fjellbygda.

Sommaren 2018 skal eg ha ny utstilling i Fjæragalleriet, der intensjonen er å vise resultatet frå prosjektet eg skal jobbe med under opphaldet i Lásságámmi. 

Utgangspunktet mitt er i hovudsak tufta på korleis naturen i ulike samiske område har prega mønstra i samisk duodji. Sola fargar naturen, og dei fleste lys- og skuggefasar har samiske kunstnarar utvikla og stilisert gjennom mange hundreår i vevnadar og ornament i reinhorn, tre og sølv. 

Eg gler meg til å ta fatt på prosjektet i den viktigaste fasen av året: Når sola fargar landskapet og eit nytt år byrjar.

Jeg heter Anne Osvaldsdatter Bjørkli, og er forfatter, fortrinnsvis av barne- og ungdomslitteratur. Jeg er født i Middagsbukt i 1951, og har bodd hele mitt liv i Balsfjord kommune. Under oppveksten forsto jeg ikke at jeg er same, enda heimbygda mi var ett av de gamle kjerneområdene for det sjøsamiske miljøet i Balsfjord. På midten av 1800-tallet snakket det store flertallet av befolkninga i Middagsbukt samisk, men i min oppvekst var språket norsk. Min bestemor, som bodde i samme hus som meg, og flere i nærmiljøet mitt, hadde imidlertid en god del samiske ord i sitt vokabular, men vi barn forsto ikke at ordene var samiske. Det var det ingen som fortalte. De bare lo når de brukte dem, og vi trodde det var et tullespråk de fant på for å gjøre seg morsomme.

I ettertid, da jeg forsto at jeg kom fra et sterkt, men skjult samisk miljø, kom også undringen. Hvorfor ble det holdt hemmelig? Jeg begynte å leite i slekta, og fant ut at foruten den sjøsamiske arven, har jeg også flere nære slektstråder i den svenske reindriftskulturen.

Gradvis gikk hele den skambelagte hemmeligholdelsen som stammet fra fornorskinga av det samiske folket opp for meg. Og det gikk følelsesmessig sterkt inn på meg at mine formødre og forfedre måtte benekte alt de var og alt de kom fra, sine egne røtter, for å bli godtatt og bli en del av «det hellige norske».

Jeg arbeider nå med en ungdomsroman tidslagt til begynnelsen av 1900-tallet. Denne problematikken skal være et grunnelement i boka. Jeg håper at oppholdet i Lásságámmi skal gi meg hjelp og inspirasjon til å sluttføre manuset.