Hjemme i hjertet

Den sekvensen i Vindens veier som starter med diktet "Heimen min er i hjertet mitt" går over 24 sider totalt, deriblant flere sider med bare illustrasjoner, og utgjør en lyrisk og illustrativ helhet.

Den viser hvordan urfolk verden over har prøvd å argumentere for sine rettigheter både til land, vann og åndelige verdier, uten å ha blitt forstått fordi de inntrengende kolonistene ikke har vært villige å lytte til en annen type fornuft enn den de selv representerer. Mangelen på en felles referanseramme og evne til kommunikasjon mellom urfolksrepresentanten og den koloniserende nybyggeren gjør til slutt urmennesket taus: "Jeg sier ingen ting / [- -] Viser dem bare viddene".

Diktet har klare paralleller til den kjente talen som Chief Seattle skal ha holdt i desember 1854 under forhandlingene om en avtale mellom de lokale indianske stammene i Washington-territoriet i det nåværende nordvestre hjørnet av USA og den nyoppnevnte guvernøren og sjefsforhandleren Isaac I. Stevens, som representerte nybyggerne i området og den amerikanske presidenten. Seattles tale ble holdt på hans eget indianske språk, Lushootseed, og en av de tilstedeværende, Dr. Henry Smith, tok i følge kildene grundige notater, så vi har et visst grunnlag å forholde oss til når vi vurderer den kjente indianerhøvdingens retoriske spørsmål til guvernørens ønske om å kjøpe indiansk land: "Hvordan kan du selge eller kjøpe lufta? Hvis vi ikke eier dens friskhet og glimmeret i vannet, hvordan kan da den Hvite mann kjøpe det av oss?". Etterpå er talen blitt omskrevet flere ganger, men det vesentlige her er likhetene til Nils-Aslak Valkeapääs dikt over samme tema – nemlig tapet av retten til å forvalte ens eget land, ens historie og identitet.

Begge tekstene representerer urfolkslitteratur på høyt nivå som prøver å få kolonistene til å forstå at de må tenke annerledes om landet. I sin tale forklarer Seattle for den hvite guvernøren hvordan landet er ett med indianerne, hvordan deres slektskap og tilhørighet er knyttet til landet, og at de derfor ikke kan gi det fra seg. Valkeapääs dikt har også en samisk parallell i en gammel episk joik som mest sannsynlig ble framført som en vekselsang mellom en Noaidi, en sjaman, og Suola, en tyv, der poenget er at tyven har tilrøvet seg herredømmet over vannene, blomstene og marken. Sjamanen har imidlertid ikke gitt opp troen på ordenes makt, så han oppfordrer sine samisk(språklige) lyttere til å slåss imot nybyggerens dominans – en klar parallell til dagens situasjon for verdens urfolk på det kulturpolitiske området.

Åpningen av Valkeapääs dikt er en beskrivelse av hvordan “Min heim” lever i jeg-personen, hvordan hjemmet alltid er med ham overalt, og hvordan miljøet rundt hjemmet representerer gode minner og nærhet for ham:
 

I min heim lever joiken
der høres barnelatter
Bjellene klinger
hundene gjør
lassoen plystrer
I heimen min bølger
koftekantene
samejentenes bellinglegger
varme smil

Anslaget gir oss konteksten å se resten av diktet i forhold til, det er fullt av kjente og kjære lyder – det slår an en tone av tiltrekning til bølgende koftekanter og bellingkledte kvinnelegger, jfr. også bokas omslagsillustrasjon – men det tar også med joiken og smilet, som knytter hjerte og hjem sammen.

Valkeapää er ikke redd for å bruke ordet "hjerte" i sitt dikt til tross for at det kanskje er det mest klisjébelagte uttrykket overhodet. På samisk stiller det seg likevel litt annerledes i den litterære historien, der den poetiske språkbruken ikke har så lang tradisjon, og derfor ikke har rukket å produsere så mange klisjéer. Samtidig skaper diktet en forbindelse mellom jeg-personens emosjonelle følelsesskala og en utvidet forståelse av hva hjem er. Begrepet får en ny dimensjon i metaforparet hjem-hjerte. Forbindelsen blir så umiddelbar at en ikke lenger reagerer på måten relasjonen uttrykkes på – en parallell til utsagnet om at Valkeapää ikke skriver om natur, men skriver naturen, for så nær var hans kontakt med omgivelsene. Enda mer iøynefallende kan en si at det blir på engelsk, der første verselinje lyder "My home is in my heart", noe som faktisk kan bringe tankene over på Country & Western musikk, noe som i følge Nils-Aslak ikke er det minste rart. Jeg husker at han flere ganger nevnte at C&W har samme utgangspunkt som den samiske joiken – nemlig kjærligheten til det kjente og nære. Dessuten var nettopp country & western en av de opprinnelige inspirasjonskildene til Nils-Aslak da han begynte å synge og skrive tekster – mao. en tidlig samisk utgave av singer & songwriter-konseptet.

Nærheten, familiariteten mellom dikter-jeg'et – personen som snakker – og oss som lyttere eller diktets primæradressat opprettholdes og styrkes på side to i suiten; "Du vet det bror / du forstår søster", for så å brytes når inntrengerne introduseres: "men hva skal jeg si til de fremmede / som brer seg ut overalt / hva skal jeg svare på spørsmålene / fra dem som kommer fra en annen verden". Den innledende idyllen er brutt, kulturkollisjonen et faktum – parallellen til den moderniserte versjonen av Chief Seattles tale og den gamle samiske joiken er åpenbar: Hvordan få den andre, den utenforstående – som attpå til mener seg å ha både makt, myndighet og rett til å forvalte den riktige forståelsen av situasjonen – til å se saken fra den undertryktes, minoritetens posisjon?

De poetiske bildene som følger er enkle, men svært deskriptive, og utgjør dessuten noe av det i diktet som spesielt griper tak i urfolkslyttere over hele verden – den migratoriske tilhørigheten som ikke er knyttet til kun ett sted, men til hele området som en flytter i – alt dette hører til i det som en oppfatter som sitt hjem. Dette opplevde jeg ved flere anledninger de gangene jeg opptrådte sammen med Nils-Aslak ved ulike internasjonale arrangement i perioden 1993-2001 med det han brukte å kalle “poesikonsert” – joik og poesi i samklang på samisk og i engelsk resitasjon.

Illustrasjonene som står til diktet – på samme side og på de påfølgende fem sidene – er viktige medspillere i formidlingen av diktets innhold og budskap, men i denne presentasjonen har jeg valgt å konsentrere meg bare om teksten. Meningen er ikke å undervurdere bildenes betydning som del av det totale uttrykket – det skriver jeg om i en annen sammenheng – men det kan være på sin plass å understreke at det i dette tilfellet ikke dreier seg om ekfrasisk diktning – altså dikt som primært er skrevet til bilder – men om Valkeapääs multimediale eller all-kunstneriske uttrykk, der dikt og bilder står til hverandre og formidler et parallelt budskap gjennom hver sin kunstform. Bildene symboliserer flere urfolkstradisjoner, bl.a. andre circumpolare folk, og de bidrar på den måten til å utvide diktenes innhold til å være relevant for flere enn bare samene. Stedsnavnene som nevnes i diktet er samiske, og plasserer dermed diktet i Sápmi rent geografisk, mens bildene henter sine symboler fra andre urfolk også.

Når diktet igjen vender tilbake til ordene, er det for å presisere hva den utvidede definisjonen av hjem innebærer – nemlig at hele siida'en, hele området, alle som bor der, omfattes av begrepet. Videre i diktet utdypes konflikten mellom det interne fellesskapet og de kreftene som presser på utenifra gjennom den stadige referansen til "du vet det bror / du forstår søster" og lignende uttrykk. Inntrengerne har lovbøker som de viser til, og hevder at landet ikke tilhører noen, og derfor tilfaller Staten. Dette motivet vender Valkeapää tilbake til lenger ut i diktet og i senere bøker. Forfatterstemmen blir mer insisterende i måten å referere til de andre på ved å stille spørsmålstegn mellom linjene om hvordan en skal forklare en nomadisk leveforms oppfattelse av hvor hjemmet er.

Samme tematikk finner en også i Solen, min far, spesielt dikt nr. 71 om det interne aspektet, og i et dikt fra boka Så fjernt det nære om den asymmetriske relasjonen i møtet mellom urfolk og kolonisatorer fra boka Så fjernt det nære, (ingen paginering):

vi har bott här
från släkte till släkte

[ ....]

men när
de
kommer
finner
de detta land, oss

 [ ....]

och de går genom oss  
utan att se, som du ser

Begge disse diktene har samme såre undertone som en kan finne i både "Heimen min er i hjertet mitt” og i den gamle vekselsangen "Tyven og sjamanen", der minoritetens representant har gitt opp herredømmet over landet, men fremdeles insisterer på en språklig og kulturell frihet.

Etter å ha forklart i diktet om de ulike stedenes betydning for livsgrunnlaget til siidaen, men også om geografiens og topografiens forbindelse til det levde livet, vender dikter-jeg'et tilbake til "de andres" påstand om å ha retten på sin side; "De kommer til meg / og viser meg bøkene / Lovbøker / som de sjøl har skrevet / Dette er loven og den angår også deg / Se". Hvorpå det oppgitte, nærmest defaitistiske svaret kommer: "Men jeg ser ikke bror / jeg ser ikke søster / jeg sier ingen ting / jeg kan ikke / Viser dem bare viddene". Dette svaret er dobbeladressert i likhet med sjamanens innrømmelse overfor Tyven i den gamle vekselsangen fra koloniseringen av Sameland, der han på den ene siden aksepterer at Tyven er blitt herre, men på den andre siden oppfordrer sitt folk til å slåss videre mot inntrengerne. Sjamanens budskap er rettet innover mot det samiske samfunnet som en benektelse av innrømmelsen og en oppildning av samene om å stå sammen i forsvaret av språklige og kulturelle rettigheter.

Valkeapääs tekst har også denne resignasjonen over seg – det nytter allikevel ikke – men nettopp i denne tilsynelatende overgivelsen av troen på egne argumenters styrke ligger opposisjonen. "Viser dem bare viddene" er resignasjonen som omformes til en opposisjonell understatement. Ut fra det som forfatterstemmen så langt har fortalt oss lesere om sin egen og sitt folks bruk av vidda er det ingen tvil om at det sterkeste argumentet ligger nettopp i dokumentasjonen av måten som naturen helt fra de minste detaljer til de store sammenhenger alltid har representert hjemmet. Et tilleggsmoment som er interessant i denne sammenhengen, er den samiske tradisjonen som viser uenighet ved å tie, dvs. det stikk motsatte av det norske uttrykket om at “Den som tier, samtykker”. Derfor har diktet en todelt argumentasjon ved seg; det prøver først å forklare til inntrengerne i et språk som de burde forstå, men når ikke det nytter, vender dikteren tilbake til den samiske tradisjonen med å tie, som selvsagt også blir misforstått av “de andre”.

Etter to nye sider med illustrasjoner uten tekst – som for å la det fulle innholdet i "Viser dem bare viddene" utsagnet synke inn i leseren – henvender dikter-jeg'et seg igjen til den interne leseren. Han ser viddene, og vi vet så langt ut i teksten at dette "se" innebærer mer enn bare det å registrere at vidda er der, det betyr å forstå hvor viktig den er for dikter-jeg'et og hans folk – for overlevelsen, tilhørigheten, identiteten.

På neste side, som også er nest siste side av diktsuiten, beveger vi oss nærmest over på det mytologiske planet, der dikter-jeg'ets indre på en måte reflekterer lydene av det som i denne sammenheng representerer de mytologiske størrelsene, nemlig runebommen og offersteinen. Lyden av reinklovenes slag kan minne om trommingen på runebommen som får sitt tilsvar i den drønnende jorda og offersteinens kraft. Inne i brystet på dikter-jeg'et høres dette "det", som bekrefter for ham at det han har sagt er sant. Han hører det både med åpne og lukkede øyne, og mot slutten av diktet, nederst på siden, hører han en stemme kalle, blodets joik, som kommer fra "eallima duogábealde", altså på en måte fra baksiden av livet, og fortsetter, eller går til, den andre siden av livet, "eallima duogábeallái". "Fra livets grense / til livets grense". Dermed kommer den samiske kasusbruken med inessiv og illativ også med: "bealde" (i, på eller fra) og "beallái" (til).

Denne blodets joik fører oss over til siste side av det som utgjør teksten i diktsyklusen, og som for så vidt er en repetisjon av det som er uttrykt på de foregående sidene, men på samme tid også en oppsummering av temaet som peker framover, og som konkluderer med å slå fast riktigheten, legitimiteten, i det som har vært behandlet i diktet; nemlig at geografien, sinnsstemningene både til landskapet og menneskene i det, personene; søstrene og brødrene er alle med i dikter-jeg'ets hjerte, i hans hjem:

Alt dette er min heim
disse fjordene elvene vannene
frosten solskinnet uværet
Disse viddenes natt og dagside
glede og sorg
søstre og brødre
Alt dette er min heim
og jeg bærer det i hjertet mitt

På sett og vis er oppbyggingen av denne diktsuiten nærmest som en avhandling, med en innledende presentasjon av problemstillingen; tilhørighet, identitet og retten til eget territorium både geografisk, materielt og åndelig. Videre følger en grundigere utlegging om det interne synet på spørsmålet, hvorpå konflikten introduseres gjennom at "de andres" avvikende syn på saken tvinger seg fram. Så argumenteres det gjennom å dokumentere samisk bosetning og bruk av områdene over lang tid, omtrent ned til minste detalj, før majoritetens røst får komme til uttrykk gjennom henvisning til lover, som de har skrevet selv. Heri ligger også hovedparallelliteten til andre urfolks situasjon, det er kolonisatoren som legger premissene som han selv vurderer situasjonen ut ifra og dømmer på grunnlag av. Når dikter-jeg'et har påvist at kommunikasjonen ikke fungerer, blir han introvert og understreker enda sterkere den emosjonelle dimensjonen i saken, for så å avslutte det hele med en utdypende oppsummering av det innledende utsagnet om at "Heimen min er i hjertet mitt" og alt det som han bærer med seg i det.

Forfatterstemmen prøver å få sine egne til å innse at det er fornuftig det vi tror på og tenker. Så får vi bare prøve så godt vi kan å argumentere overfor storsamfunnet for våre egne rettigheter, som sjamanen gjorde det under den første koloniseringstiden, og som mange andre har gjort etterpå. Valkeapää plasserer seg inn i den samiske litteratur- og kulturhistorien på linje med personer som Johan Turi og Paulus Utsi, som også understreket kommunikasjon som et viktig middel for økt forståelse fra storsamfunnets side. De legger alle veldig stor vekt på de indre verdiene i samekulturen, stoltheten hos folket, og hvordan alt dette er med på å holde motet oppe og bidra til at samisk livsstil, kultur og væremåte kan fortsette å eksistere.

Harald Gaski (f. 1955) er opprinnelig fra Tana i Finnmark. Gaski er professor i samisk kultur og litteratur ved Sámi allaskuvla / Samisk høgskole og ved UiT Norges arktiske universitet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk kultur og litteratur på samisk, norsk og engelsk, samt oversatt samisk skjønnnlitteratur til norsk og engelsk. Han har særlig forsket på multikunsten til Nils-Aslak Valkeapää og jobbet mye med urfolkslitteratur. I den senere tid har han også spesialisert seg innen urfolksmetodologi. Gaski har vært sentral i oppbyggingen av samisk litteratur som akademisk disiplin, både som forsker, veileder og ikke minst som lærebokforfatter.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.