Gjennom din kunst vil du alltid være oss nær

Med dine egne ord, Áilu begynner jeg min åpningstale.

Jeg reiser nå
for å komme
Jeg drar langt
for å kunne være nær

Gjennom din kunst vil du alltid være oss nær.

Gjennom denne utstillingen får vi igjen møte det dine øyne så, hva din  sjel gjennomlevde og hva som var verdifullt i ditt liv.

Gjemsel er ikke mulig da ingen kan skjule seg når farger brukes. Ikke hvis man tar livet sitt og seg selv på alvor. Løgn og hykleri finnes ikke hos en slik kunstner. Menneskets innerste tankeverden, følelser, verdensanskuelse og tro skinner igjennom, treffer det seende mennesket som kvasse kniver.

Det berører og fester seg i minnet. Det forundrer og uroer. Denne undring gir ofte tilskuerne tanker som er knyttet til deres eget liv.

Slik påvirker en kunstner andre mennesker gjennom sine verk.  På godt og vondt. Man vet aldri hva som kan skje. Kanskje er det derfor en kunstner ofte er så fryktelig sårbar, som om hud ikke finnes.

Kanskje har dere hørt Áillohaš sin musikk og hans joik med fuglene i bakgrunnen. Alt er knyttet sammen i hans kunstverden slik livet i virkelighet er. Hans dikt, hans luođit og musikk og hans billedverden kommer fra den samme kilden. Fra Áillohaš. Det ene kunstneriske uttrykket kan ikke leve uten det andre. Helheten var viktig i hans liv både etisk og kunstnerisk.

Og slik forhører han seg med oss også.

Jeg inviterer dere nå å følge meg inn i hans billedverden. Jeg gløtter bare på døren og lar dere være der.

Hans malerier der hans særegne klare farger skinner mot oss, dristige og annerledes, som om de er helt ferske, uroer oss, skremmer, gleder, fører oss inn i den skjulte åndelige verden. Dit vi ikke lenger synes å ha dristighet og tid å besøke og oppholde oss i.

De er ikke gjentagelser, kopier av gamle samiske helleristninger eller gjengivelser av motivene på fortidens samiske sjamantrommer. Selv om det kan virke slik. De er Áillohaš sin måte å vekke vår likegyldige holdning til det åndelige på. Han henter noe tilbake, fornyer og skjenker det til oss. Lar oss bli vugget, gir fred hvis vi trenger det, uroer oss hvis det er behov, gleder oss, gir oss sorg, men mest minner han oss om at vi er åndelige vesener.

I det vi betrakter hans tegninger, drar han oss tilbake til den verdslige verden. Så nøyaktig, vakkert tegnet, med enestående levende strek. Vi ser og gjenkjenner trær ved kanten av et vårvatten, reinen som løper, venter, et menneske som hviler seg, kjører med rein. Vi kjenner igjen fuglene med deres navn. Så annerledes enn hans malerier. Som om han avbilder en annen verden.

Ikke å forundres over. Han kjente jo begge verdener og levde sammen med oss og brukte tegning for å gjengi den.

Gjennom sine fotografier låner han oss sitt blikk. Vi ser det han så. På sett og vis er hans fotografier bindeleddet mellom hans malerier og hans tegninger. Han setter oss i en mellomtilstand. Er det virkelig is og vann eller er det himmelens stjerner, nordlyset og den store vide himmelhvelvingen over oss?

Det er ikke godt å vite utenom når han fotograferer det umiddelbart gjenkjennbare og dets skjønnhet.

Og han skulpturer. Forunderligheter. Nesten ikke berørt av kniv, øks eller sag, bare funnet, båret innomhus og gitt sjel ved bruk av noen horn og noen streker.

Som offersteiner som nok engang får oss til å tenke på at alt som finnes har sin egen sjel og et eget liv.

Med ydmykhet og æresfølelse åpner jeg denne din minneutstilling, Áilu.

Jeg hilser deg nok en gang fra dine venner på denne din 70-årsdag, der vi bare kan minnes deg, for du har gjort som du lovte.

Dette gjør jeg med dine egne ord, som en trøst og forhåpning.

verdensrommet
klinger, spiller
vidt
dypt

Ingunn Utsi (f. 1948) er fra Repvåg i Finnmark. Inspirasjon til sine arbeider henter hun ved kysten, der den salte sjøsprøyten med sine voldsomme krefter slår inn mot stranden og transformeres til noe duggende lett. I sine skulpturelle arbeider kombinerer hun tre med pleksiglass, stein, metaller og andre materialer. I fjæra i Repvåg finner hun rekved fra Sibir, som i tidligere tider var en kjærkommen ressurs og byggemateriale. Arbeidene hennes uttrykker ikke noe direkte. Alt er sagt indirekte. Utsi har hatt flere store utsmykningsoppdrag, og er innkjøpt til flere offentlige samlinger.

Tekst og foto: Gierdu.