Elin Vister

Så seint som i 2017 ble jeg smålig besatt av Nils-Aslak Valkeapää: Goase Dušše (Loddesinfoniija/The Bird Symphony) og jeg ønska å finne ut av hvordan han hadde jobba fram og komponert dette mester lydverket, og om hans utstrakte bruk av naturlyd (fieldrecordings) i sine plateutgivelser, allerede så tidlig som på 70-tallet. Nils-Aslak Valkeapää burde vært verdenskjent som en pioner innafor Soundscape /naturlyd komposisjon.

Sjøl har jeg gjort opptak i fuglefjella på Røst i Nordland siden våren 2010, og dette utvikla seg til Soundscape Røst; - et prosjekt som lytter til klimaendringer og til tap av biologisk mangfold, ja til det som en gang var Nord Europas største sjøfuglekoloni, som nå er i krise.

Under hele min «norske «vestlige» kunstutdanning» blei jeg aldri introdusert til Áillohaš og hans lyttende poesi, noe jeg kanskje best kan forstå i lys av kolonihistorien og fornorskningspolitikken her til lands. Så da jeg først hadde fått kjennskap til den episke fuglesymfonien meldte det seg et skrikende behov for å spre kunnskap om dette helt unike verket, som min britiske kollega Jez French Riley, introduserte meg til i 2017. Verket er nemlig bedre kjent ut i verden enn i «Norge».

Så langt har min interesse for Goase Dušše resultert i et arbeid som undersøker opprinnelsen til  Goase Dušše. Dette har skjedd i samarbeid med flere samiske kunstnere bla komponisten Ánndaris Rimpi.

“Lávlumin njuvččaiguin — hupmamin geđggiiguin, ruovttoluotta Goase Dušše -skerrui. Singing along to Whooper swans — talking with rocks, Goase Dušše revisited” , blei bestilt og presentert som endel av Office of Contemporary Art Norway´s fantastiske gruppeutstillingen “Let The River Flow. The Sovereign Will and the making of a New Worldliness”,  (2018/2019)

Under Lásságámmi-oppholdet jeg er så takknemlig for å ha fått, skal jeg jobbe videre med å utvikle teksten med samme navn.Jeg skal også begynne å få oversikt over lydarkivet etter Áillohaš. Min intensjon er å igangsette prosessen med å få digitalisert lydmaterialet, i samarbeid med Lásságámmi-stiftelsen, slik at samiske -og andre urbefolkningskunstnere, enklere kan få tilgang til og kunne «aktivere» dette arkivet i framtida, slik at det blir et levende lydarkiv. Joar Nango er en av samarbeidspartnerne i denne prosessen, og en rekke andre samiske kunstnere vil inviteres inn underveis. Selv drømmer jeg om å reise til noen av fuglefjellene der Áillohaš tok opp lyd, og lytte til disse «30 år seinere».