Elementene og livet - Om Nils-Aslak Valkeapääs filosofi

Mangelen på en uttalt filosofi er ikke et problem: "Grensene mellom filosofi, vitenskap og litteratur er for lengst oppheva – om de noen gang har vært der – i diktinga [- - -]" (Linneberg – Saetre 1990, 142). I følge Valkeapää har kunsten aldri eksistert i den samiske kulturen som et eget fag på samme måte som at reindrifta ikke er et arbeid, men en del av livet (1984, 51). Som en analog til dette bør nok nevnes at der heller ikke eksisterer filosofi – så sant man ikke snakker om en livsfilosofi. Det er dette begrepet som Valkeapää selv bruker (ibid), om med en annen betydning enn det som legges til grunn i den livsfilosofiske tradisjonen til Schelling og Schopenhauer.

I sitt foredrag "Aurinko, ukkonen, taivaantulet" (Solen, tordenværet og himmelvindene), som ble holdt en gang på 80-tallet på Scandinavian College i Michigan (engelsk tekstversjon publisert i ReVision, Summer 1998), fremhever Valkeapää at samisk kultur og annen urfolkskultur ikke er differensiert eller spesialisert; i stedet for den vestlige analytiske rasjonaliteten er urfolkstankegangen heller syntetisk. Virksomheten er enhetlig,- og alt inngår i samme prosess. Derfor var Ailu fra et anglosaksisk ståsted en "polymath", eller universalgeni, altså suveren med henhold til flere kunstarter og virksomhet.

Konklusjonen av synkretismen fra disse forskjellige vitenområdene er: det holistiske utgangspunktet i den samiske tenkemåten tvinger oss over i en helhetlig innfallsvinkel som tydeligst i vestlig tenkemåte er representert i Martin Heideggers hovedverk Sein und Zeit (1927).

Det kan virke som om Valkeapää forfekter en ontisk monisme: et materielt og et åndelig dikotomi er nemlig ikke å finne hos ham. Det samiske verdensbildet er sterkt preget av den universelle enhetligheten: grunnelementene, at levende er alt i naturen fra steinen til reinsdyret og mennesket (samen). Dette er like tydelig og enkelt som elementlæren blant de greske naturfilosofene før Sokrates’ tid. I følge dem er kosmos bevegelse, og stort mer er det heller ikke. Man trenger ikke mye, kun ett, og det er alt: energi (en-ergon = beveger). "Man kan ikke stige to ganger ned i samme elv, siden alt faller fra hverandre, alt forenes, alt nærmer seg og alt fjerner seg. " "Begynnelse og slutt er det samme i en sirkel" * (Herakleitos 1971, 37, 41).

Valkeapää setter grunnlaget for vårt verdensbilde, nemlig forholdet mellom årsak og virkning, på prøve. Dette er tilsynelatende ubestridelige sannheter, på samme måte som Arkimedes badekar og Newtons eple. I urfolksfilosofi inntreffer hendelser fordi de skal og må, altså av seg selv: virkning eksisterer forut for årsak, det er virkningen som medfører og fremkaller årsaken. (Valkeapää 1983, 44).

Læren om det som er eller finnes, altså læren om værensformer og væremåter, er grunnlaget for alt. Her velger jeg å gå vekk fra Heideggers opptråkkede sti, da han ser ontologien kun som menneskeliggjort eksistens (Dasein). For Nils-Aslak Valkeapää er den kosmiske væremåten viktigere; nemlig naturen i en bredere forstand, som mennesket er en del av. Til dette perspektivet vil Husserl’s konstitusjonsanalyse være nærmere. Denne må gjennomføres i tre ledd: 1. Den materielle naturens konstitusjon 2. Den levende naturens konstitusjon og 3. Den åndelige verdens konstitusjon (jmf Heidegger 2000, 72).

Hvordan blir tilværelse til eksistens i ontologien? Trenger man virkelig denne todelingen i Sein og Dasein som fremheves som så viktig i tysk filosofi fra Kant til Heidegger, dersom den sistnevnte forutsetter en bevisst tilværelse? I den er mennesket senteret for kosmos og all eksistens. Et hus, en stein, en plante eller et dyr er. Et menneske eksisterer, fordi det har en bevissthet; det er et subjekt. Hvor formålstjenelige er en slik todeling? I verste fall kun at vi tillater at millioner av dyr ødelegges i smertefulle dyreforsøk og at like mange millioner dyr blir drept for å gi oss mat. For Descartes, faren til den vestlige empirismen, var dyrene kun en maskin som man kunne bruke som hvilken som helst gjenstand.  

Ailu Valkeapää tenker annerledes: eksistens har bare én form og hele naturen inngår i denne kjeden, også mennesket. Steiner, fjell, trær og selvsagt dyrene har en ånd, som snakker til oss mennesker. I mange av diktene finner man et ønske om å bli som resten av naturen, altså å gå fra Dasein tilbake til Sein, dersom vi skal bruke denne todelingen.

I følge Valkeapää finnes det ikke rette vinkler i naturen. De naturlige formene er sirkel, egg og bølge. I naturen hersker enheten, sammenhengen og fusjonen. (1983, 44).

Det er korrekt. Den franske filosofen Gaston Bachelard skriver i Poetique de l'espace (1957) om det rundes fenomenologi ("la phénoménologie du rond"). I antikkens begreper var Kosmos rund; og også pólis, bystatene, skulle være runde. Slik var også Platons idealstat (politeia). (Sallamaa 1993, 168.). Einstein hevder at universet er en uendelig ekspanderende oval. Livmoren er et rundt hjem som vi alle kommer fra. Sjamantrommen, altså bildet av kosmos, er rund eller oval.

I følge Bachelard er en rund form den optimale formen for en bygning. De fire hjørnene i et hus eller i et rom, ødelegger den universelle harmonien. (1981, 208ff.) Den mest vesentlige årsaken til dette er at firkantede rom hindrer fri flyt av energi og sosial kontakt, og vil dermed medføre at en føler seg uvel.

Det runde arkitektoniske idealet opptrer blant urfolk og naturfolk overalt i verden: samenes og nenetssamojedenes lavvu, sjøsamenes gamme, prærieindianenes tiipi, mongolenes jurta, inuittenes iglu, afrikanske leirhytter. Også i moderne arktisk arkitektur har man tatt lærdom fra filosofien i rund byggeskikk: de samiske sentrene i Tysfjord, Kautokeino, Karasjok og Enare har mer eller mindre avstått fra firkantete former.

Hvordan planla Ailu Valkeapää sitt eget hus, Lásságámmi, i Skibotn, Ivgubahta, Yykeänperä? Jo, rund som en gamme.  Byggmester Eino Jokinen tegnet et hus med en gamme som utgangspunkt. Huset ble reist på skifergrunn, nesten fysisk over fjorden. Dessverre fikk ikke kunstneren selv bo der mer enn et halvt år. Lásságámmi har vært kunstner- og forskerresidens siden 2007.

På bakgrunn av mine fire residensperioder i Lásságámmi, så kan jeg konstatere at det er få plasser hvor jeg har følt meg mer harmonisk og begeistret. Det skyldes først og fremst energien som fritt får flyte i det runde rom. Resten av arealet er ett felles område: kun soverommet er adskilt med vegger. Helheten er sosial på samme måten som en samisk lavvu er. Ingen og ingenting går til spille,-  man kan nå hverandre med stemmen og alt av gjenstander finnes innenfor den samme sirkelen. Ildstedet i midten, peisen som symboliserer árrán, er hjertet, altså senteret for alt.

For Ailu hadde denne arkitektoniske organiseringen også en praktisk funksjon, en poesi: ved å ha adskilte arbeidsområder for maling, skulptur, musikk og skriving i det samme rommet, så kunne han konsentrere seg om det han holdt på med akkurat der og da, men samtidig holde en kunsterisk forbindelse mellom prosjektene (Strömberg 1999, 30).

Berggammen er ikke bare arkitektur, men også filosofi. Ailu har belyst fordelene av å bo i runde bygg i sitt foredrag, hvor han blant annet med tegninger viser forskjellene mellom firkantede og runde boliger. I tillegg påpeker han hvordan husene til ikke-samer forviser solen, månen og vindene, og at det er den faktiske årsaken til at de bygger. En lavvu derimot inviterer disse til seg, for lavvuplassen er hjemplassen, báikien, rett og slett sentrumet i flyttsamens kosmos. Mellom lavvustengene kan man se skinnet fra far-sol og søster-måne. Røyken snirkler seg opp og ut sammen med åndene.

Ruoktu Váimmus (Vindens veier) har nærmest blitt et eget begrep i Valkeapääs poesi, men er også navnet på trilogien, fellesutgivelsen av hans tre første diktsamlinger (1985). (Direkte oversatt Hjemmet i hjertet). For en flyttsame er det helt naturlig at hjemmet er i stadig bevegelse. Men metonymt vil hjemmet i hjertet også få filosofiske og kulturelle dimensjoner. Dette er også eksistensialistisk filosofi, ganske likt tankegangen i Heideggers Gelassenheit (la tingene være) eller Epikurs "láthe biósas" (lev skjult).

Det som Heidegger først erkjente i sine senere år, etter Hitlers krig og etter at atomvåpnene så dagens lys (1944/45 og 1955; se Varto 1991), nemlig å la tingene være, har samene alltids kjent til og levd ut. For samene har det vært et viktig etisk prinsipp at bebyggelse eller beboende ikke skal legge igjen spor i naturen. Terrenget skal ivaretas som sin egen mor. Nomaden tok med seg lavvuen når de byttet bosettelsesplass; en torvgamme ville forsvinne av seg selv. 

Denne eksistensens usynlighet har medført at det helt til våre dager har vært vanskelig å snakke om samisk arkeologi: man har rett og slett ikke funnet fortidsminner. Dette igjen har ført til den politiske slutningen at samer heller ikke har eksistert; man har til og med nektet dem deres medfødte rett til vann og land. Dikt 509 i Solen, min far kommenterer dette synet: Vi finns ju inte ens / vi är underjordiska varelser / vi är osynliga / genom oss kan man gå [---] och sådana / som inte finns / kan inte kräva / något / ingenting.

I Ailus tankegang kan man ane zen-filosofiske trekk: det å tømme seg selv, det å la være å tenke, er et motiv som gjentas i hans diktning (Sallamaa 2012, 131). Tomheten er nødvendig for at natursansene skal få overta sinnet. Dette resulterer i begrepsfri tanke, uaffektert sansing og tapet av jeget: å vera / og gløyme / at ein er (1992, dikt 144.); "[- - -] eg skuvar ord bort / tankar / minne / kjensler/ at natur / lydar / lukter / rett igjennom" (146.); "utan ord / tenkjer eg / med bilete / kjensler / lukter" (147.).

I foredraget sitt til Scandinavian College, skisserer Valkeapää fundamentene i epistemologien til samene og andre urfolk. Ett angår vinden. Luftstrømninger er et av grunnelementene i reindriftsamenes livsstil, i tillegg til ilden, reinen, tiden og mennesket (L. Valkeapää 2011, 159–241).

I følge Ailu vil ikke en same gå ut fra ett punkt for å erobre verden, men himmelretningene, eller egentlig vindene, kommer utenifra og inn til det samme punktet. Vindene kommer til menneskene, men vindene kan ikke styres. Man kan kun vente på den beleilige vinden.

Når elementer navngis etnisk for første gang, altså på sitt eget språk, begynner de vitenteoretisk å eksistere, selv om de ontisk sett skulle ha eksistert tidligere også. Dette er de sentrale styrkene i Ailus lyrikk og musikk: de urgamle vyene og landskapene har i og for seg eksistert i uminnelige tider. Nå får de navn, jomfruelig sett. Verden blir født i dikterens resitative gjentakende ord: «verder, heile, vide/ beitelandet, viddene / vind, over land / og himmelen, blå, høg» (1992, dikt 16)

 Dette skaper et mentalt kart, slik at samen ikke trenger ordinære kart, kompass, navigator eller Google Map. Alt må memoreres. Hvert fjell har sin form, hvert sted sitt navn, som vekker til live en skapelseshistorie eller en personjoik og tegner derfra et kognitivt kart. På grunn av dette vil en same aldri gå seg vill i landskapet,- forsvinne til fjells. (Sallamaa 1999, 182). Rauna Kuokkanen skriver også om navngivingens kraft (the power of naming) (2006, 268).

 På bakgrunn av dette kan man forstå hvorfor det har vært så viktig for samene å få samiskspråklige navn på de nordiske kartene og på stedsnavnsskilt. Navnene beviser deres uminnelige beboelse i traktene; at de kom først. Det er essensielt å kjenne landskapets fortellinger: de viderefører tradisjoner og livsviktig kunnskap om de livsformene som det finnes lite skriftlig dokumentasjon av.  "I forvaltning og omtenksom bruk av terrenget, har terrengets fortellinger derfor helt fram til moderne tid spilt en avgjørende rolle" (Nergaard 1997, 74).

 Dette er synlig blant annet i samenes skikk med å spørre de underjordiske om tillatelse til å stanse på en plass for å sette opp lavvu. Dersom man fikk kunnskap om at man befant seg på stiene til de underjordiske, så flyttet man seg. Når man forlot vintersidaen ba man om unnskyldning dersom man hadde gjort noe feil og man takket báikien for lavvuplassen. Ved sommerplassen ikledde man seg røde samedrakter og pyntet seg; man ga leirplassen en gave. (Valkeapää 1981, 66.)

Den samiske filosofen Rauna Kuokkanen sier, at man ikke skal prøve å tvinge urfolksepistemologi over i vestlig teorispråk, altså inn i formen til ‘teori’ og ‘filosofi’.  Disse epistemologiene vedkjenner seg ikke-rasjonelle vitenformer, det å erfare og det å føle med hendene (det er dette som er begreps-begrepets opprinnelige og konkrete utgangspunkt). Urfolksfilosofiene er bygd opp av praktiserte sedvaner og verdisystem samt av en kjennskapsbevissthet av verden. (2006, 253–256.)

I følge urfolksepistemologi er observasjon og observatør det samme (se mer Kuokkanen 2007, 59ff.; sml. også Dana 2003, 29). En same fremstiller seg ikke som et subjekt i kontrast til et objekt, men er inne i, og synkretiserer, objektet. Dette skiller seg fra den vestlige epistemologien, hvor det observerende og tenkende subjektet, ‘jeget’ tydelig er adskilt fra objektet,- ofte teknologisk med tanke på nytteverdi, men også, som i kjent fra Kants estestikk, distansert "ohne Interesse und ohne Begriff" fra det estetiske objekt.

Hva med det tredje filosofiske området, praktisk filosofi, etikk? Sin egentlige moralistisk-etiske kritikk fremstiller Nils-Aslak Valkeapää i flere vendinger i sin hyppig refererte artikkel "A way of calming reindeer" (1983). Denne orienterer seg fra et urforlksperspektiv mot vestlig sivilisasjon med den gammeltestamentariske maksimen: "Go ye and subjugate all peoples – and subdue the animals in the forest, the fish in the waters, osv.".  Karakteristisk for denne tankegangen er påkrevd vekst, hastighet og etterstreben etter letthet. For "oss" urfolk fremstår dette som noe hardt, hierarktisk og firkantet, som matematisk ånd, som marsjmusikk, som rom, som dører, som formklipte trær i parken. (1983, 43.)

Professor i litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen, Arild Linneberg, publiserte en sjeldent treffende artikkel om Nils Aslak Valkeapää i Klassekampen 19.8.2005. Overskriften Helsing fra Sameland refererer til Valkeapääs debutverk. Forfatteren har tydelig ha lest den norskspråklige oversettelsen svært grundig og generert derfra sitt måls filosofi og politikk. Verket er også Áillohaš’ åpenbart mest politiske verk. 

I følge Linneberg var Valkeapää en forgjenger for den palestinskamerikanske litteraturforskeren, professor Edward Saïd ved universitetet i Columbia, og hans anerkjente kritikk av orientalismen. Orientalismen er en ideologisk helhet, i hvor vesten gjennom historien har skapt stereotyper av Østen, Tyrkia og de arabiske landene. Og dette har fortsatt helt til våre dager og gir utslag som islamofobi og "innvandringskritikk".

Linneberg tar i bruk sin venns Hans Haugens fiffige, dog en smule derridanske   begrep nor(d)ientalisme. En retning forfektet i europeiske sentre, om ikke fra Tacitus, men i hvert fall siden Johannes Schefferus’ Lapponia (1673): natt uten natt (midnattsol), dag uten dag (mørketid), det ubebodde og det kalde, reinsdyr og ulver, «Den ville nordens sexus».

Først og fremst er det samene, eller lappene, eller finnene i Norge, som har vært gjenstand for nor(d)ientalismen. I følge Linneberg hører eksotisme og tanken om samenes primitivitet til denne retningen, men får utløp i historien også som terror mot urbefolkningen, etnisk rensing og lovhjemlet vold fra både kirke og stat. Linneberg viser til Giorgio Agambens verk Homo sacer (1995): den flerartede voldens oppgave er å integrere minoritetene ved å ekskludere dem. Overfor etniske minoriteter brukes begrepsapparatet fra den mest politiske vitenskapen, nemlig antropologien.

I dagens stridigheter tilknyttet land- og vannrettigheter og i spetakkelet rundt samedefinisjonen, har det gjentatte ganger blitt påstått at samene i hvert fall ikke har blitt behandlet litt kolonialistisk grusomt, som ble gjort mot minoriteter i Amerika, Afrika og Australia. Men hilsningen kommer fra Lapland. I dag kan det være vanskelig å fatte hva slags håndgranat Ailu tar frem når han uskyldig og i forbifarten trekker paralleller til conquistadorenes behandling av indianerne eller til Nat Turners opprør. Denne slaveopprøreren sa at den svarte mann havner i trøbbel straks han ser den hvite mann i øyet. Ailu tar den videre: Dersom man spaserer i Helsinki med kofta på og ser den hvite mann i øyet, så havner man straks i trøbbel. (1971, 117)

Etter at slaveopprøret ble slått ned, ble Nat Turners kropp smeltet til fett og huden ble sydd til en pengepung. Turner ble hengt og deretter halshogd, og hans hode, og senere hodeskalle, gikk som arvegods i de hvite slekter. Også hodeskallene til opprørslederne i Kautokeinoopprøret i 1852, Aslak Hætta og Mons Somby, ble oppbevart først ved universitetet i Christiania, og derfra solgt videre til København.  

Da den hvite mann kom til Afrika med bibelen i hånda, hadde den svarte herredømmet over landet. Snart hadde den svarte mann bibelen i hånda, mens den hvite hadde herredømmet over landet. "Det samme gjelder for sameland og samer" (ibid, 118).   

Ved å lese Ailu, konstaterer Linneberg, at den samiske levemåten er pasifistisk, at man har en vikelsestaktikk for den som er sterkere, et felleseie i nomadismen og en respekt for naturen, mens den vestlige verden kjemper mot alt dette.  I denne krigen er det ikke inngått våpenhvile. Heller det motsatte: mens isbreene smelter avdekkes det nye rikdommer og transportpassasjer. Det var ikke uten grunn at konferansen som ble arrangert av Universitetet i Tromsø i januar 2014 fikk navnet Arctic frontiers: Man er på krigsfront mot naturen og mot stater som krever konsesjon.

Ailu Valkeapää praktiserer motretorikk og ironi mot den nordientalistiske, åndelige rovdrifta. Linneberg siterer den norsk estetikeren Georg Johannesen; "ironi er motstandets første trope". Og slik er det: med ironi, ved å snu opp-ned, ved å bevisst feiltolke, kan den svake motkjempe den sterke: som alltid er dødsalvorlig, livsfarlig som han er. Herskerens ansikt er Edgar Allan Poes "The Masque of the Red Death".

Tidsbegrepet har sysselsatt filosofer siden tidenes morgen, og for eksempel Heidegger gransket begrepet nøye i sitt hovedverk Sein und Zeit. Best får man likevel forståelse for begrepet ved å gå urfolkenes skole. Tidsproblematikken vies plass i Ailus tankegang. I det sentrale diktet 566, i sluttfasen av hans epos, hevder han: "og tiden er ikke, ingen ende, ingen/ og tiden er, alltid, bestandig, er/ stiger, synker / fødes, dør / slik / rundes døgn år / [---] avrundes / livets sirkel / tidløst / uten start / eller ende / oppfylles / forandres / farges / livet".

Tiden er tilsynelatende en pil fremover (dette fremheves av diktets grafiske form som en pilspiss), men tiden er likevel en sirkel. De store syklusene: universets fødsel, årets omløp, reindriftsamenes flyttesyklus, vekslingen mellom dag og natt, menneskelivet fra komse til steingrav, alt er en del av samme rundgang. 

Sentralt i tidsfilosofi er spørsmålet om målbarheten av varighet, tidens erfaringsgrunnlag. I denne sammenheng kan det kun henvises til Henri Bergson og hans inndeling i tid (temps) og varighet (durée; se 1920, spes. 75 et passim). Heidegger var uenig med ham i oppfatningen av tidens vesen, da han selv definerte tid som rom (jmf for eksempel Heidegger 2000, 409)

Påstanden om at "der ikke finnes tid" føles spesielt passende i de arktiske strøk, hvor tiden har blitt oppfattet som en syklus, et sammenhengende omløp mellom årstider og døgn, uten tidsmålere, klokker og kalendre (Sallamaa 1999, 182; Sallamaa 2012, 129-130). For eksempel reinflokkens forflytning fra ett beite til et annet avhenger av, venter på, den riktige vinden (L. Valkeapää 2011, 213–214; om samenes tidsbegrep og tidssykluser, se også Kuokkanen 1999, 106).

På samme måte må kunstneren vente på ordet, på tonen, på formen eller fargen. Det hjelper ikke med fagkunnskap, tekhne, dersom det riktige øyeblikket ikke trer frem. Det er ikke "inspirasjon", men avdekkelse. Det var dette middelalderens provensaldiktere mente da de brukte verbet ‘trobar’ (å finne) om å skape. Derfra også navnet deres, trubadur.

Når Nils-Aslak Valkeapääs hovedverk, hans epos, Solen, min far, dreier mot slutten, konstaterer verkets indre subjekt at tiden tegner disse bildene i fortelleren.

Den sykliske strukturen i opuset, og sluttens omdreining til de samme lyd- og lysbilde som i starten, følger det evigtilbakevendende i det ontologiske prinsipp (Sallamaa 2012, 132).

Bachelard, Gaston (1981). La poétique de l'espace. 10e édition. Quadrige/Presses Universitaires de France, Paris.

Bergson, Henri (1920). Essai sur les donnés immédiates de la conscience. Dix-neuvième édition. Alcan, Paris.

Dana, Kathleen Osgood (2003). Áilloha the Shaman-Poet and his Govadas-Image Drum. A Literary Ecology of Nils-Aslak Valkeapää. Oulun yliopisto, Oulu.

Heidegger, Martin (2000). Oleminen ja aika. Suom. Reijo Kupiainen. Vastapaino, Tampere.

Herakleitos (1971). Yksi ja sama. Aforismeja. Suom. Pentti Saarikoski. Otava. Helsinki.

Kuokkanen, Rauna (1999). Etnostressistä sillanrakennukseen. Saamelaisen nykykirjallisuuden minäkuvat. Marja Tuominen et al. (Toim.) Outamaalta tunturiin. Pohjoiset identiteetit ja mentaliteetit 1. Lapin yliopisto, Rovaniemi. s. 95–112.

Kuokkanen, Rauna (2006). The Logic of the Gift: Reclaiming Indigenous Peoples' Philosophies. Thorsten Botz-Bornstein and Jürgen Hengelbrock (Eds.) Re-ethnicizing the Minds? Cultural Revival in Contemporaray Thought. Rodopi, Amsterdam. p. 251–271.

Kuokkanen, Rauna (2007). Reshaping the University. Responsibility, Indigenous Epistemes, and the Logic of the Gift. UBC Press, Vancouver.

Linneberg, Arild og Saetre, Lars (1990). Det filofiske karneval. Torben Brostrøm et al. (Red.) Nordisk fantasi. En essaysamling. AB Svenska Läromedel et al. S.l. s. 141–167.

Linneberg, Arild (2005). Helsing frå sameland. Klassekampen 19.8.2005. s. 14–15.

Nergaard, Jens-Ivar (1997). De samiske grunnfortellingene. En kulturpsykologisk skisse. Anniken Greve og Sigmund Nesset (Red.) Filosofi i et nordlig landskap. Jakob Meløe 70 år. Universitetsbiblioteket, Tromsø. s. 68–80.

Sallamaa, Kari (1993). Pyhä ympyrä ja Panopticon. Pekka Kuusisto (toim.) Narnia ja ympäröivät maat. Fantasia kirjallisuduen lajina. Oulun yliopisto, Oulu. s. 165–195.

Sallamaa, Kari (1999). Pohjoisen filosofian mahdollisuus. Marja Tuominen et al. (Toim.) Tunturista tupaan. Pohjoiset identiteetit ja mentaliteetit 2. Lapin yliopisto, Rovaniemi. s. 181–189.

Sallamaa, Kari (2012). Nils-Aslak Valkeapää ja saamen kansan eepos. Veli-Pekka Lehtola et al. (Toim.) Saamenmaa. Kulttuuritieteellisiä näkökulmia. Kalevalaseuran vuosikirja 91. SKS, Helsinki. s. 122–133.

Strömberg, Mikael (1999). Platsen. Provins 2/99. s. 27–38.

Valkeapää, Leena (2011). Luonnossa. Vuoropuhelua Nils-Aslak Valkeapään tuotannon kanssa. Maahenki, Helsinki.

Valkeapää, Nils-Aslak (1971). Terveisiä Lapista. Otava, Helsinki.

Valkeapää, Nils-Aslak (1981). Ádjaga silbasuonat. Vuovjju, s.l.

Valkeapää, Nils-Aslak (1983). A Way of Calming Reindeer. Scandinavian Review 2/1983. p. 43–48.

Valkeapää, Nils-Aslak (1984). Saamelaistaiteesta. s. 51–52, 55–57, 59–62. Bálggis –polku. Sámi Cuvgehussearvi – Lapin Sivistysseura, Helsinki.

Valkeapää, Nils-Aslak (1992). Aurinko, Isäni. Suom. Pekka Sammallahti. DAT, s.l.

Valkeapää, Nils-Aslak: Aurinko, ukkonen, taivaantulet. Manuskript.

Varto, Juha (1991). Heidegger ja salaisuus. Martin Heidegger, Silleen jättäminen (Gelassenheit). Suom. Reijo Kupiainen. Tampereen yliopisto, Tampere. s. 3–17.

Kari Sallamaa er førsteamanuensis og pensjonert professor i litteratur ved Universitetet i Oulu (Uleåborg). Han har også vært professor i finsk litteratur ved universistet Helsingfors (Helsinki), professor II i finsk litteratur ved Universitetet i Tromsø og gjesteprofessor i finsk litteratur ved universitetet i Wien, Östrerrike. Han gjørt flere foredrag og forskningsreiser til Ungarn, Estland og Russland. I forskning har han spesialisert seg  i finsk-ugriske litteratur, blant annet samisk poesi. Har nettopp gjennomført en større studie av samisk epos fra folklore til Anders Fjellner og Nils-Aslak Valkeapää. I løpet av forskningsprosessen har han besøkt Lásságámmi flere ganger. Har deltatt aktivt i byggingen av den finsk-ugriske kulturfilosofi kalt etno-futurisme. Har også vært litteraturkritiker i flere aviser og magsiner, og oversatt poesi fra det fleste finsk-ugriske språk, særlig estisk. Egen litterær produksjon: en roman og to diktsamlinger, samt flere dikt og noveller i kulturmagasiner.