På markedsplassen i gamle dager – Valkeapääs poetiske beskrivelse i dikt og musikk

Diktene fra nr. 381 til og med 395 i Solen, min far er interessante som eksempler på Nils-Aslak Valkeapääs innlevelsesevne i hvordan det må ha vært, eller i det minste kan ha vært, på markedsplassene i gamle dager.

Som kjent er ikke fotografiene i den samiske originalen gjengitt i den skandinaviske oversettelsen Solen, min far, så derfor har vi bare teksten å forholde oss til i oversettelse, mens i Beaivi, áhčážan danner fotografiene en opptakt til selve markedet. Bildene forut for diktsekvensen er gamle fotografier fra bl.a. Bossekop-markedet i Alta, samt av reinraider med pulkene fulle av salgsvarer på tur til markedet. Foran disse bildene er det fotografier av ulike næringsaktiviteter som en kan tenke seg bidro til den fangst og det utkomme som en senere dro til markedet for å selge. På denne måten slår fotografiene i originalen an tonen allerede før diktene kommer.

Allerede første dikt i sekvensen, nr. 381, framhever markedsplassen som et møtested fullt av liv: “på marknadsplassen / vippar kuftekantene / liv, gyteplass.” Begrepet gyteplass gir assosiasjoner til dyreriket, til paring og skaping av nytt liv. Det kan oppfattes positivt som et møtested, men det kan også tolkes som en indirekte kommentar til det som foregår på markedsplassen, at menneskene der oppfører seg som gytende fisk, at de mao. lar seg styre av sine kjødelige behov. Allerede i det påfølgende diktet heter det da også: “på marknadsplassane / leitar dei etter / kvinne / mann / gud ...”

Dikt nr. 386 er en morsom sammenstilling av et kjærlighetsminne og den febrilske fallbydinga ved handelsbodene. Jeg-personen minnes hvordan en annen mann tok fra ham kjæresten, i diktet uttrykt som at “ulven / åt opp jenta mi ...” Dette er en klar allusjon til en tradisjonell joik, der også rivalen blir omtalt som ulv. Joiken er tegnet ned tidlig på 1900-tallet, og kan oppfattes som en smedejoik om en mann som aldri kom seg på frierferd. Mens første linje i joiken sier at “Ulven åt opp frierreien” (slik at mannen ikke kom seg på frierferd), så heter det i diktet at ulven har spist opp jenta hans; altså stukket av med kjæresten. På denne måten trekker Nils-Aslak Valkeapää paralleller til tradisjonell samisk kultur i sine tekster og viser kjennskap til og beherskelse av tradisjonelle uttrykksmåter som har vært den muntlige kulturens poetiske form, nemlig joikepoesien. Diktet er en lek med tradisjonen, samtidig som det viser oss den evige aktualiteteten i svikefull kjærlighet.

Midt i sekvensen lar jeg-personen seg forføres, “men så tok kjøtet til å kjennast / lysta / tankana vart lamma,” før han mot slutten våkner opp av rusen, og slår fast: “eg minnest nok / at eg ikkje minnest / ønskjer ikkje å minnast heller.” Og så med ett er alle dratt sin vei igjen, bare tomheten er tilbake: “finst det noko tommare / enn den tømte marknadsplassen,” hvorpå jeg-personen konkluderer med at her er det best å returnere “til fjells / til fjells.” Han drar tilbake til det kjente og trygge, til vidda der han føler seg hjemme. Det er beste stedet å døyve både bonanger og såre minner om tapt kjærlighet.

                        finst det noko tommare

                        enn den tømte marknadsplassen

Dette er en en tolkning og parafrase av diktsekvensen. Det er videre interessant å lytte til hvordan sekvensen høres ut i Nils-Aslak Valkeapääs egen resitasjon av diktene på CD 10C. Den starter med svak musikk i bakgrunnen på diktene 381-386. Så kommer det inn nye lyder, bl.a. en slags sukke-, stønne- eller snøftelyd, som kan gi assosiasjoner i flere retninger. Én assosiasjon går i retning av de lydene reinen lager, som vel best kan beskrives som støtvise snøft, men når det i tillegg introduseres en annen lyd som nærmest høres ut som hud som møter hud rett etter at opplesningen av dikt 390 er ferdig, går tankene heller i retning av en lydlig illustrasjon av tematikken i diktene 389-391; “men atter / vakna / kjøtet / sevja byrja flyte.” Etter dette blir fløytelyden som har ligget i bakgrunnen mer framtredende, og musikken har fremdeles den samme faste, eggende, rytmen. Det påfølgende diktet, dikt nr. 391, er da heller ikke primært et dikt om å kjøpe sokker, selv om det innledes med utropet: “kjøp, min venn, eit sokkepar.” Under overflaten syder erotikken. Sokkene er da heller ikke å se noe sted, derimot finner de to elskende et sted de kan stikke seg unna, og lestene og sokkene blir til metaforer for det som fører til at “stega letna / føtene til himmels.”

Det er på dette stedet i CD-innspillingen at den muntre og humoristiske joiken tar til å høres, først lavt og langt borte, men så øker den i styrke og blir dominerende. Det er en kvikk joik, full av liv og glede, som bringer tankene til det lekende livet på markedsplassen, og til gleden over livet i det hele. De intime lydene fortsetter etter at joiken er over, en slags stønnelyder, som gir seg når resiteringen av dikt nr. 392 begynner. Denne resiteringen er derimot akkompagnert av en repeterende trommelyd, som er ment å bringe assosiasjonene videre til neste dikt, det mer bondeanger-aktige om ikke å ønske å minnes etter å ha våknet av rusen. Trommen slår i takt med bakrusen, og diktet følges da også av det melankolske farvel med den tomme markedsplassen. For den som er kommet ned fra vidda for å kjøpe og selge varer, er det nå bare å returnere tilbake til vidda, “duoddarii, duoddarii” – som det står i originalen – altså til vidda, mao. til fjells!

Harald Gaski (f. 1955) er opprinnelig fra Tana i Finnmark. Gaski er professor i samisk kultur og litteratur ved Sámi allaskuvla / Samisk høgskole og ved UiT Norges arktiske universitet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk kultur og litteratur på samisk, norsk og engelsk, samt oversatt samisk skjønnnlitteratur til norsk og engelsk. Han har særlig forsket på multikunsten til Nils-Aslak Valkeapää og jobbet mye med urfolkslitteratur. I den senere tid har han også spesialisert seg innen urfolksmetodologi. Gaski har vært sentral i oppbyggingen av samisk litteratur som akademisk disiplin, både som forsker, veileder og ikke minst som lærebokforfatter.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.