Betegnelsen samisk kunst er svært omfattende, og det ligger mange tolkningsrom i dette begrepet. Hva er samisk kunst? Er det motivene som avgjør? Eller kunstnerens etniske opphav?
Selv mente Nils-Aslak Valkeapää at kunst både var et nytt og fremmed begrep blant samene, samtidig som hele livet, og måten man levde på også var kunst. [1]
Den samiske kunsthistorien er knapt over hundre år, og de første samiske billedkunstnerne fikk vi med Johan Turi(1854-1936), Nils Nilsson Skum(1872-1951) og John Andreas Savio(1902-1938). Men dette var en sped begynnelse. Det var først på 1970- tallet at den kunstneriske virksomheten blant samer ble så omfattende at man fikk behov for et eget begrep for billedkunst; ordet dáidda. Dette var ikke med i språket tidligere. Dáidda er et låneord med røtter i det finske ordet taide, og har relasjoner til det samiske ordet dáidu, som betyr kunnskap, forstand.
Samisk billedkunst har gått gjennom en massiv utvikling siden dette. I 1979 tok Nils-Aslak Valkeapää initiativ til å stifte Samiske Kunstneres Forbund, hvor han også ble æresmedlem. Denne organisasjonen har i dag over 70 medlemmer. Samiske kunstnere blir ofte omtalt som en ensartet gruppe, men dette stemmer ikke med virkeligheten. De utgjør en svært sammensatt gruppe, hvor eneste likhetstrekk egentlig er at de er kunstnere som definerer seg som samer. Noen arbeider med samtidskunst og orienterer seg mot globale problemstillinger, mens andre uttrykker seg via materialer, teknikk, tematikk og symbolikk som har et tydeligere utspring i deres samiske bakgrunn. I denne siste gruppen finner vi Valkeapää, som tok utgangspunkt i egen kultur når han skapte sine kunstverk. Selv om den institusjonelle samiske kunsthistorien ikke kan sies å være lang, kan samisk billedspråk sies å ha eksistert i hundrevis, ja kanskje tusenvis av år, og når dette bringes inn i billedkunsten gjenkjenner vi det umiddelbart.
Valkeapääs motivkrets knytter seg til en gammel tradisjon. I flere av hans arbeider ser vi tegn, figurer og symboler som er hentet fra samenes hellige trommer. De hellige trommene ble som kjent brukt til å kommunisere med åndeverden, og er av de eldste samiske gjenstander vi kjenner til som var dekorert med slike motiv. Tegnenes plassering på trommeskinnet hadde betydning for hva de symboliserte og var knyttet til et magisk innhold. Mye tradisjonsbasert kunst har sin opprinnelse fra en tid da menneskene hadde tro på slike makter, og nettopp kunsten uttrykker deres forsøk på å kommunisere med dem.
De eldste visuelle sporene vi kjenner til i Norden er helleristningene. Disse har eksistert i tusenvis av år, og de vært med på å sette sitt preg på landskapet der mennesker har bodd. Deres mystiske preg bærer på hemmeligheter som er vanskelig å finne svar på i vår moderne verden. Å hevde en direkte kunstnerisk forbindelse til helleristninger kan for enkelte samiske kunstnere kjennes problematisk. Det kan oppfattes som et argument for en samisk nasjonalromantikk, eller gi inntrykk av en lang utviklingslinje i samisk kunst, fra en fjern mytisk fortid til i dag. Selv om mange samiske kunstnere ikke arbeider i denne retningen, og føler frustrasjon over at deres arbeider blir satt inn i en paleolittisk sammenheng, er det også mange som har gjort tolkninger av figurene som ligger nært opp mot originalene. Hos Valkeapää er denne påvirkningen åpenbar. Med inspirasjon fra de eldgamle helleristningene og de hellige trommene skapte han et billedunivers hvor figurer fra en fjern fortid blir tryllet frem og brakt til live. I sine kunstverk viste han en enorm skaperglede, og han lagde bilder som var kraftige og suggererende i sitt uttrykk. Over lerreter flyr sjamaner og gudinner, fugler og mystiske tegn. De gamle gudene fremstår som majesteiske, nærværende og betydningsfulle, heller enn historiske levninger. Alt understreket av et sterkt og enkelt fargevalg; blått, rødt, gult og noen ganger grønt. Farger vi kjenner fra det samiske flagget.
Et godt eksempel på hvordan Valkeapää lot seg inspirere av eldgamle kilder finner vi i maleriet som forestiller en dansende noaidi(samisk sjaman).[2] Sentralt i bildet ser vi en svevende menneskelignende skikkelse. Vi forstår at dette må være en mytisk figur ut fra hans flammelignende fjærdrakt, og at han har to dyrehoder plassert på en mannskropp. Det røde landskapet flammer i bakgrunnen, hett og intenst. Langt nede i bildet ser vi konturer av fjell og figurer som ligner små mennesker, dyr og lavvoer. Strekene er enkle og djerve. Fargene er varme og intense; ildrødt og knallgrønt, komplementærfarger som driver bildet mot betrakteren. I den gamle samiske religionen kunne enkelte noaidier gå inn i en dyp transe der de omskapte seg til en dyreskikkelse for å kunne reise inn i ånderiket. Kan hende er dette motivet et bilde på en slik reise? På helleristningene i Alta finner vi den originale figuren, som med høy sannsynlighet har inspirert Valkeapää til å lage dette motivet. Figuren er hugget inn i berget i tidlig metalltid, ca. 1800 f.Kr. Forfatter og kunstner Arvid Sveen har påpekt at denne helleristningen med flere kan være våre første bilder på en gryende forståelse av samisk identitet. På denne tiden ble metall tatt i bruk i Finnmark, noe som tyder på kontakt med fjerntliggende metallproduserende samfunn i sørøst. På denne tiden forandret motivene på helleristningene seg, og menneskefigurer begynte å dominere. Jakt- og båtmotiver ble så å si borte, noe som kunne være et tegn på en distansering i forhold til tidligere sosiale eller rituelle handlinger. Mer kontakt med fjernere kulturer kan, i følge Sveen, ha ført til at befolkningen i Finnmark begynte å få bevissthet om seg selv som en helhetlig gruppe i forhold til verden utenfor, et tegn på et kulturelt liv og sosialt fellesskap.[3] Som symbol på samisk identitet og oppvåkning, gir dette motivet et interessant utgangspunkt for videre fundering, spesielt med tanke på samens kamp for retten til å bevare og utvikle egen kultur. Bildet får da en aktualitet som viser kunstens evne til å overskride historisk tid, og knytte bildet til noe som fortsatt har gyldighet for menneskene.
Valkeapää følte en sterk nærhet til naturen og var i nær kontakt med den. Slik joiken tidligere har ført folk inn i transe, kan denne billedverden ha vært noe som har formet seg gjennom en multikunstnerisk tilnærming, og et holistisk tankesett. Som en forbindelse mellom menneskene og åndeverden. Motivene i bildene hans er konkrete og utilslørte, samtidig som de er mettet med symbolikk. Det har vært forsket lite på samisk ikonografi, i motsetning til kristendommens kjente symbolverden. For å kunne tolke motivkretsene i Valkeapääs bilder trenger man kunnskap man ikke nødvendigvis får på skolen, siden samisk mytologi har vært så nært knyttet til gamle tabuer og en muntlig tradisjon.
Nils Aslak Valkeapää var en multikunstner. Han var ikke opptatt av grenser mellom sjangere, heller tvert om, han visket dem ut. Han var opptatt av å utvikle den samiske kulturen i vår samtid, der det særegne og mangefasetterte også skulle være en viktig stemme, ikke bare det ensrettede og spesialiserte. Han kombinerte poesi, joik og billedkunst til en sterk helhet. Ord, bilder og musikk virket sammen. Dette performance-aspektet kan tolkes som en samtidig videreføring av en holistisk tankegang, men også som en del av samtidskunsten, hvor impulser utenfra er like viktig som innholdet. Valkeapää så på alt som en enhet. Denne grensesprengende innstillingen til kunsten har gitt han en helt spesiell status i det samiske og nordiske kulturlivet. I Valkeapääs kunst gjenspeiles et flammende engasjement for samisk kultur, men også for mulighetene til å uttrykke seg som kunstner.
I Valkeapääs bilder får de gamle tradisjonene nytt liv, og de blir brukt som en kraft for å gi fortiden et nytt liv i nåtiden og i fremtiden.
Om artikkelforfatteren
Irene Snarby (f. 1967) er PhD-stipendiat i The Sami Art Research Project (SARP) ved Institutt for kultur og litteratur ved UiT Norges arktiske universitet. Snarby har i flere år arbeidet som konservator på fagenhet for kunst på RDM, De Samiske Samlinger i Karasjok, og har har forsket på samisk kunst siden tidlig 1990-tall. Hun har publisert flere artikler, kuratert utstillinger og holdt en rekke foredrag om samisk kunst i inn- og utland.