Utdelingen av Nordisk Råds litteraturpris til Nils-Aslak Valkeapää i København i 1991

Året var 1991. Stedet var København. Og begivenheten var utdelingen av Nordisk Råds litteraturpris til Nils-Aslak Valkeapää.

Som vanlig var jeg sent ute, så jeg fikk sitteplass langt bak i salen. Det ville for så vidt ikke hjulpet noe om jeg hadde vært tidligere ute, for de fremste rekkene var i alle fall reservert til de nordiske statslederne og deres byråkrater. Jeg så tvert i mot en symbolikk i det faktum at vi samiske gjester ble sittende ved døra også denne gang. Symbolikken ble ytterligere forsterket ved det faktum at da musikkprisen var blitt utdelt – til en fremragende dansk jazzmusiker for øvrig – slo det danske TV-teamet av lyskasterne sine og begynte å demontere utstyret. Så da det endelig var tid for utdelingen av litteraturprisen, var medienes oppmerksomhet allerede ved å vendes bort fra scenen. Avisene hadde jo skrevet så meget om denne urkraften fra vidda, denne lille mystiske mann fra det høye nord, at det etter TV-journalistenes mening jammen fikk være nok.

Sameradioen var der også, selvsagt, men de hadde satset på å kjøpe opptak fra dansk TV, så nå satt de i klemme. Men en same reiser aldri ut i verden uten litt ekstra proviant med, det kan jo komme uvær som oppholder en lenger enn antatt. Det har en lært av nærheten til den barske natur i nord. Det andre en har lært, etter lang tids samhandling med "nordboen", er å aldri stole på ham.. Begge disse lærdommene skulle vise seg å være en viktig kunnskap å ha. Ekstraprovianten, i form av Sameradioens eget TV-utstyr var ikke for langt borte til å la seg hente i løpet av den danske statsministers ordrike og omfangsrike tale ved prisoverrrekkelsen. Man skulle nesten tro han hadde lest boken, kanskje han til og med hadde gjort det. Dessuten skulle jo litteraturpriskomiteen rekke å si sitt om de golde viddenes skjønnhet og det karrige landets rike kultur. I mellomtiden nådde faktisk Sameradioen å rigge til for opptak av Nils-Aslak Valkeapääs takketale.

Talen var et skuespill, en kunstnerisk framføring av et politisk budskap langt mer effektfullt enn tusen lange jurist- og politikerutgreiinger. Det var et show, som amerikaneren ville sagt det, som jeg tror første rad i salen heller ville lyttet til omtrent fra vår plass bakerst i rommet. Et lite folk lengst i nord hadde fått en stor stemme. Tidspunktet var glimrende til å nå dem alle, og det de så og hørte var et sant budskap, som burde berøre de rettferdighetsopptatte nordiske politikerne. For de var der alle, våre internasjonalt engasjerte politikere i solidaritetsarbeid og likeverd mellom folkegruppene. De fikk en leksjon i at det er en lang vei fra de store ord i FNs generalforsamling til lille Nordisk Råds sesjon i København en kald vinterkveld i februar når en ikke husker at veien er enda lenger, i alle fall mer krevende å bli kjent med, helt opp til Samelands øde vidder.

Plutselig var det vi i de bakre rekker som ble løftet opp fra våre stoler og svevde framover i lokalet. Der kunne vi se den norske statsminister krympe seg under de milde ord av pinlig sannhet uttalt med det skjeve smil av samisk ironi som takk for sist for flere hundre års neglisjering av urfolket i nord. Vi svevde, til høyt oppunder taket, for derifra kunne vi følge med på virkningen som forestillingen hadde. Og derifra så vi dessuten våre egne samiske politikere i et øyeblikks klarsyn innse kunstens betydning i et samfunn. På deres undrende ansikter kunne vi lese spørsmålet: Hvorfor lytter de ikke til oss på samme måten? Hvorfor når ikke våre taler inn til hjerterøttene, hvorfor hører ikke politikerne på vårt politikerspråk. Hva er det med kunsten som virker så direkte? Vi, observatørene, kunne i vår sveven høyt der oppe, i stolthet over også de andres erkjennelse av kulturens dypere dimensjon, glede oss over talens dobbelte effekt. Som joikepoesiens bevisste spill med flere betydningslag oppå hverandre, fikk vi nå demonstrert hvordan talen slo ned med ulik appell i de samiske tilstedeværendes og nordboenes sinn, og hvordan assosiasjonene som sprang ut av fremføringen enten brakte vidda nærmere eller fremmedgjorde det ukjente enda mer.

Men hva var det egentlig som skjedde? Hva sa og gjorde den lille mannen på scenen i Nordisk Råd? Etter å ha mottatt prisen, og han igjen hadde hele scenen for seg selv, så han opp til venstre på flaggrekken som hang der, snudde derpå hodet og så opp til høyre. Ingen av stedene hang det samiske flagget. Så gikk han bort til mikrofonen og sa: "Ärade representanter för nästan alla folken i de nordiska länderna! Ärade människor! Jag tillhör det folkslag, som i detta sammanhang är detta med "nästan". Det är skamligt att det inte finns någon representant för den nordliga ursprungsbefolkningen. Det är skamligt."

Derpå gikk han bort til flygelet og hentet en pakke som han dro et digert samisk flagg fram fra. Han knyttet flagget fast til mikrofonstativet, og sa: "Jeg forærer denne gaven til dere, så kan dere henge opp også vårt flagg i rekken der oppe". Jeg var opprinnelig ikke noen svoren tilhenger av det nye samiske flagget, men akkurat der og da var det nettopp symbolet som trengtes, og akkurat der og da virket det nok like samlende på de frammøtte samene som den første heisning av flagget på samekonferansen i Åre i 1986. Men som symbolikken med plasseringen på benkeradene i salen, ble det også en morsom symbolikk med det samiske flagget knyttet fast i mikrofonstativet. Tyngden av flagget trakk hele tiden mikrofonen ned, det var som den bøyde hodet for budskapet fra scenen. Og den nedbøyde mikrofonen hadde sin parallell i noen av politikerhodene som også satt og så ned i golvet. For noen av dem var dette åpenbart en demonstrasjon, for oss andre var det en mild og høvelig markering av makt den andre veien. Av ordenes kraft, framført på høvisk vis til riktig tid. Alltid ellers har det vært de andre, kolonistene, som har markert sin makt ved å plante flagget i jorda og si at dette er vårt. Samenes motstand måtte alltid gå under jorda og uttrykkes på et språk som kun de innvidde forstod kraften og opposisjonen i, men denne gang ble vårt flagg ikke plantet på dansk jord med bud om at herved erhverver vi København, men tvert imot med et bud om at vi også vil bli hørt. Hva var vel da bedre å velge som flaggstang enn et mikrofonstativ?

Og da til slutt joiken kom, som takk for prisen og oppmerksomheten, inneholdt den både kraften, opposisjonen, sårheten og várheten i hele den samiske kulturhistorien, den steg og sank, var voldsom og sart, havsbølgene og stormene på vidda raste, for i neste sekund å la sola skinne, vinden stryke varmt over bløte kinn – Sameland for samene, som det heter i den samiske nasjonalsangen. En bragd var utført, en pris var vunnet, og et folk var gjenoppdaget.

Men ennå sitter ikke samene i Nordisk Råd.

Harald Gaski (f. 1955) er opprinnelig fra Tana i Finnmark. Gaski er førsteamanuensis i samisk litteratur og kultur ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk kultur og litteratur på samisk, norsk og engelsk, samt oversatt samisk skjønnnlitteratur til norsk og engelsk. Han har særlig forsket på multikunsten til Nils-Aslak Valkeapää og jobbet mye med urfolkslitteratur. I den senere tid har han også spesialisert seg innen urfolksmetodologi. Gaski har vært sentral i oppbyggingen av samisk litteratur som akademisk disiplin, både som forsker, veileder og ikke minst som lærebokforfatter.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.