Jus gazzebiehtár bohkosivččii – én av de uoversatte bøkene til Nils-Aslak Valkeapää

Nils-Aslak Valkeapääs diktsamling fra 1996, jus gazzebiehtár bohkosivččii (Om lappmeisen lo), er delt i tre hoveddeler, der tittelen på boka er hentet fra den miderste avdelingen, som er størst i volum og helt klart mest lyrisk i formen.

Diktsamlingen inneholder moras tegninger som hun laget mens hun var på sykehjemmet på Lyngseidet. Hver tredje uke brukte Nils-Aslak å ta henne hjem til seg i Skibotn. Der utstyrte han henne med tegnesaker, og det er disse tegningene vi finner gjengitt i boka. Midtpartiet er omgitt av et mer biografisk innlednings- og avslutningskapittel, der vi i første del "Nu jaska vaikko áhpi čeargu" (Så stille selv om havet brøler) møter en forfatter som egentlig har til hensikt å skrive en bok om fred, om hvile ­­– et rekviem – i anledning 50-årsminnet for avslutningen av andre verdenskrig, men som allerede da vet at boka ikke blir til det likevel. For det er ikke fred i verden.

Avslutningsdelen blir på en måte det rekviem han opprinnelig hadde tenkt å skrive, men nå gjelder det hans far og mor og søster, som alle er døde, og som får sin plass i boka både i form av fotografi og rørende poetiske minnesbilder. Det er i denne avdelingen han sier: "På sett og vis har døden bodd hos meg, / i rundt tretti år." Han forteller om hvordan søstra, som brukte å sy koftene hans, satte på en mørkeblå rand, nærmest sort, nederst på den siste kofta hun laget til ham. Første gang han hadde den på seg var da hun ikke lenger selv kunne se hvordan kofta satt på ham; nemlig i hennes egen begravelse. Til diktet står det et fotografi av Nils-Aslak og søstra, fra de var ganske små. Den lille gutten har allerede da det beskjedne og sjarmerende glimtet i øyet som siden vant publikum og venner over hele verden.

Til historien hører også det faktum at Nils-Aslak aldri skaffet seg noen andre kofter utover dem som søstra hadde sydd til ham, i tillegg til dem som mora hadde laget til ham da han var ung. Han sparte derfor den nyeste kofta til spesielle anledninger, og sydde heller selv et par kofter i semsket skinn, som han brukte når han opptrådte.

Mora, Susanna, var allerede 80 år da hun tegnet illustrasjonene, og hadde dessuten hatt slag. Disse tegningene tilfører boka en personlighet og en historie i sin enkle naivistiske strek som setter mye av Nils-Aslak Valkeapääs poesi og biografi i relieff. Stundom er de som helleristningsbilder, med sjarmerende detaljer som et par liggende reinsdyr i en beitende flokk, eller små prikker for å markere spor etter mennesker og dyr. De lager til sammen en egen fortelling om det tradisjonelle reindriftssamelivet, som inneholder en hel årssyklus med både sosialt liv, flyttinger og steder. Og de er alle sett fra et kvinneperspektiv: I motsetning til mange andre bilder av denne typen er det kvinner med på så godt som alle tegningene her. Faktisk er det flere kvinner enn menn inne i skillegjerdet på en av illustrasjonene. Og kvinnene er dessuten ofte større enn mennene! Likeledes har hun lagt vekt på å skildre de små nyansene som skiller en situasjon fra en annen – noen ganger er trekkdyra pyntet for høytid eller marked, mens de andre ganger bare er kjørerein uten noe ekstra til.

Noen av tegningene er i sterke farger som uvilkårlig bringer tankene til Nils-Aslaks egne bilder, andre minner om strekillustrasjonene til den samiske klassikeren Johan Turi i hans bok Muitalus sámiid birra fra 1910. Jeg har særlig festet meg ved bildene på s. 36 og 62, utstrålingen av en total harmoni i det ene, og et syklisk perspektiv i den andre tegningen, der opp eller ned på bildet avhenger av hvilket perspektiv en selv betrakter det fra. Kanskje er det herifra den stammer, Nils-Aslaks oppfattelse av tiden som en sirkel, som en joik uten begynnelse eller slutt – noen ganger endog typografisk illustrert i hans bøker som dikt i form av enten en avrundet pilspiss som peker framover eller en halvsirkel, som f.eks. i Solen, min far nr. 566.

Diktet til mora i avslutningsdelen av boka gjennomstrømmes av nærhet og kjærlighet – vi får fortalt historien om hennes siste dager på sykestua – om måten hun holdt døden på avstand helt til sønnen kom tilbake fra en reise, slik at hun kunne få dø i fred, fordi hun ville vente til han returnerte. Boka inneholder også de åndelige sangene som var ment som en gave til mora, og som skulle framføres med henne selv til stede under en konsert i Bardu. Uroppførelsen i Kautokeino påska 1992 ble imidlertid en minnekonsert for henne. Disse sangene er religiøse – åndelige – men mer i karakter av en moderne parallell til Soldatras bønn i de gamle samiske mytene enn som salmer i den kristne tradisjonen. Bønnene rettes i større grad til en gud i naturen enn til en primært kristen gud. Boka avsluttes da også med bilder av nattrød himmel og brennende sol, og en oppfordring til Livet om å la det kjente og kjære landet være følgesvenn på reisen mot den blåe natta.

Likevel er ett dikt, "Giitu buot du attáldagain" (Takk for alle dine gaver), fra avslutningsdelen av Gazzebiehtár-boka tatt med i den nye norske salmeboka. Diktet må selvsagt først og fremst betraktes i den sammenheng som det framstår i originalboka ­– det vil alltid være primærreferansen – men når det er sagt, må det tilføyes at Nils-Aslak, den gang han ble spurt om tillatelse til å få bruke diktet i salmeboksammenheng, ikke motsatte seg det. Jeg vet det, fordi det var jeg som spurte ham om det, fordi jeg en kort stund var med i en komité som jobbet med å lage en ny samisk salmebok. Nils-Aslaks dikt kom ikke med der, men derimot i den norske salmeboka. Hans dikt var, som sagt, skrevet som en åndelig tekst for å hedre moras ønske, og i Nils-Aslaks tolkning av åndelighet, var Livet og Naturen hellig. Derfor motsatte han seg ikke at hans tekst også ble brukt i andre åndelige sammenhenger, der nettopp Livet og Naturen, og det vakre Sápmi, lovprises. Ja, så høyt elsket Nils-Aslak Sápmi at han i et annet dikt, nærmest ber om å få ta det med seg når han drar på sin siste reise:

boađe,
Eallin
ja lebbe vel oidnosii
dáid ráhkis eatnamiid
dáid jávrriid, dáid jogaid, dáid duovdagiid

jus vel vuolggáše
mieđuštit

kom, Liv
og vis enn en gang for meg
dette landet som er meg så kjært
disse innsjøer, elver og beiteland
om de enda kunne følge meg hjem

jus gazzebiehtár bohkosivččii er på mange måter en typisk Nils-Aslak Valkeapää-bok, forseggjort og gjennomarbeidet i lay-out og innhold. Tematisk gjentar han seg i en viss grad fra tidligere bøker, men også det i tråd med hans egen idé om hvordan sentrale elementer i en joik repeteres igjen og igjen. Samtidig fornyer han sin diktning i en kanskje enda mer personlig retning. Vi blir kjent med dikteren gjennom hans måte å beskrive sine nærmeste på, det oppstår en nær forbindelse mellom dikter-jeg'et og forfatteren i første og siste del av boka. Egentlig er vel identifikasjonen total i disse delene, mens selve det lyriske hovedavsnittet – midtpartiet – lar den samme stemmen samtale med sine omgivelser som vi er vant til å høre den i både Vindens veier, Solen, min far og Så fjernt, det nære. Denne stemmen har alltid vært tilbakeholdende og ikke påtrengende – den har på en måte sidestilt poesiens mulighet til å nå ut med poetens evne til å kommunisere det han har å si: "så underlig, jeg snakker med deg / og vet ikke engang om du er" (s. 38) eller "selv om jeg ikke vet om mine ord noengang når fram til noen" (s. 41). Mora kan fremdeles også her være primæradressaten, men diktene åpner seg – som dikt – for flere tolkningsmuligheter.

I boka jus gázzebiehtár bohkosivččii vendte Nils-Aslak Valkeapää tilbake til en del kjente bilder og temaer. Han var opptatt av forandringens vinder, bekymret for beitemarkene og for det faktum at det nesten ikke finnes noe uberørt villmark igjen. Verken mennesker eller dyr har lenger noe sted å trekke seg tilbake til "og ser / som om det var for siste gang / våre beitemarker" (s. 83). Dette diktet kan for så vidt også leses som dikter-jeg'ets kommentar til følelsen av at hans eget liv ebber mot slutten, og at han selv snart skal flytte over på den andre siden, men naturens lyder; elvas stille sang og fuglekvitteret gir fremdeles håp, "i vårens lange lys / sevje, forventning" (s. 72). Og "vart vugger nordlyset nattehimmelen" (s. 102). Nils-Aslak elsket livet, og oppfattet seg som Livets dreng, og til tross for at han var glad for oppgavene og utfordringene som Livet ga, var han ofte blue for de endringene han så at livets gang (utviklingen) brakte med seg for hans folk. Som etterkommere av Solas barn, mente han at samene var blitt tildelt en egen oppgave med å minne verden på forbindelsen mellom mennesket og naturen – et oppdrag der han nok ofte følte at samene sviktet.

Dette kan også være noe av bakgrunnen for den stille melankolien en finner i diktene i boka; en tristhet på naturens vegne, en blå tone, nærmest som en lengsel bort (fordi det ikke er noen vei tilbake). Bokomslaget er holdt i blått, med moras illustrasjoner i en grønnlig tone, og med forfatternavn og tittel i hologramskrift. Det er som om moras illustrasjon på omslaget foran med båter og svømmende rein like gjerne svever i en blå himmel som de flyter på blått vann. Reinen, som samene fikk i gave fra Solen vår far, har kanskje startet vandringen tilbake til sola. Kanskje dreier det seg mere om forbindelsen mellom menneske og dyr i forhold til skaperverket enn at det er et spørsmål om dikter-jeg'ets posisjon. Reinen antropomorfiseres – den får menneskelige trekk, tenker og føler, og uttrykker det som mennesket burde være mere opptatt av. Når det ikke skjer, ønsker både tradisjonalisten og Solgaven, som reinen blir kalt i den samiske myten, seg bort – det vil si hjem og tilbake til Solen.

O, min Gud
la meg dra
følge sinnet
komme til solas evige strand
Den blåe natta nærmer seg

Harald Gaski (f. 1955) er opprinnelig fra Tana i Finnmark. Gaski er førsteamanuensis i samisk litteratur og kultur ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk kultur og litteratur på samisk, norsk og engelsk, samt oversatt samisk skjønnnlitteratur til norsk og engelsk. Han har særlig forsket på multikunsten til Nils-Aslak Valkeapää og jobbet mye med urfolkslitteratur. I den senere tid har han også spesialisert seg innen urfolksmetodologi. Gaski har vært sentral i oppbyggingen av samisk litteratur som akademisk disiplin, både som forsker, veileder og ikke minst som lærebokforfatter.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.