Eanni, eannižan skulle komme til å bli Nils-Aslak Valkeapääs siste bok, lansert under Påskefestivalen i Kautokeini i 2001. Her er en kort presentasjon av boka som setter den i perspektiv med forgjengerne Solen, min far og Vindens veier.
Jeg er
bare
en sti
til ordene
ordenes vei
bare
Ofte
griper jeg meg i å tenke
hva er det jeg holder på med
hvorfor nettopp dette
hvorfor
Ovenfor er to dikt fra Nils-Aslak Valkeapääs bok Eanni Eannážan / Jorda, min mor bare for å antyde noe av tematikken i det som skulle bli hans siste bok, lansert under Påskefestivalen i Kautokeino 2001. Boka er i likhet med forgjengeren Beaivi, áhčážan / Solen, min far et lyrikkbilledverk. Tittelen spiller på ordet eadni – mor og en familiær intimitetsform av det, samtidig som referansen også er tydelig til Moder Jord, 'eana' eller 'eanan' – 'jord'. Derfor byr allerede tittelen på den første utfordringa; en nærliggende valgmulighet for en norsk oversettelse kunne være Mor, Moder Jord i steden for den som ble valgt; nemlig Jorda, min mor (i en forlengelse av samme mytiske tenkning som Solen, min far).
Eanni, Eannážan er ment å være den kvinnelige motsvarigheten til Beaivi, áhčážan, og slik sett bidra til å komplettere 'familien'. Samtidig er de to bøkene ment å representere to frittstående og ulike verk som står til hverandre og er bygd opp på parallelle måter med dikt, fotografier og malerier. I tillegg er de også to moderne representasjoner av de gamle samiske mytene om Solen som farsfigur og Jorda som mor. Den grundige leser vil minnes at helt mot slutten av Beaivi, áhčážan kunne en finne noe som lignet på en tittelside i normal og speilvendt skrift der det stod Eanan, Eallima Eadni (Jorda, livets mor), og nesten ta dette som et løfte om at forfatteren allerede den gang hadde planlagt en fortsettelse, et kvinnelig tilsvar, til Solen, min far. Riktignok kom det ut en CD med tittelen Eanan, eallima eadni i 1989, men også tekstmessig og visuelt lå det hele tiden til rette for en oppfølger til Solen, min far. Derfor er det ekstra hyggelig tolv år etter at Beaivi, áhčážan kom ut å kunne ønske en ny, sterk kunstnerisk prestasjon av Nils-Aslak Valkeapää velkommen. Det er stort å skape et så helstøpt, gjennomtenkt og vakkert utført verk som Eanni, Eannážan. Dette er en verdig oppfølger til Beaivi, áhčážan.
Jeg kaller dette for et lyrikkbilledverk, og ikke en poesibok, for som alltid i Valkeapääs produksjoner vil det ikke være riktig å betrakte bare én del av mangfoldet isolert fra resten. Det er i summen av uttrykksformer at det storslagne i Nils-Aslak Valkeapääs særegne kunstform manifisterer seg – og denne gang er det nærmere tjue malerier i boka i tillegg til fotografier og dikt. I Beaivi, áhčážan dekket fotografiene hele det vide samiske bosetningsområdet, mens i Eanni, Eannážan er perspektivet utvidet til også å omfatte andre urfolk i verden. Til en viss grad kan en si at dette aspektet er en videreføring av ett av temaene fra Ruoktu váimmus / Vindens veier, nemlig slektskapet til andre folk i den fjerde verden, men i denne nye boka er utførelsen og referansene helt forskjellige fra Ruoktu váimmus. Likevel bekrefter innslaget av natur og folk i jungelen Nils-Aslaks sykliske estetikk i det faktum at hans temaer til en viss grad er kjente, men presenteres og framstår alltid med nye innfallsvinkler og uttrykkssett. Valkeapääs ulkie produksjoner er til å kjenne igjen, samtidig som de er nyskapende – de er originale og repeterende, som årstidene i nord – de minner om hverandre, men er aldri identiske.
Boka relaterer innimellom til navngitte geografiske steder der diktene er blitt til, og kommenterer på en måte deres egen tilblivelse. Det er naturfolkets stemme som kommer til uttrykk i Eanni, Eannážan. Kontrastene mellom såkalt opplysthet og primitivitet – ofte snudd på hodet i forhold til tradisjonell vestlig forståelse av forholdet – får fram et budskap om menneskets relasjon til Jorda som vi alle er avhengig av. Inn i dette forholdet kommer det i tillegg både en kosmisk og en religiøs dimensjon, representert ved naturfolkenes tro – i Nils-Aslak Valkeapääs versjon tro på og takknemlighet over det vakre og gode i livet.
Om artikkelforfatteren
Harald Gaski (f. 1955) er opprinnelig fra Tana i Finnmark. Gaski er professor i samisk kultur og litteratur ved Sámi allaskuvla / Samisk høgskole og ved UiT Norges arktiske universitet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk kultur og litteratur på samisk, norsk og engelsk, samt oversatt samisk skjønnnlitteratur til norsk og engelsk. Han har særlig forsket på multikunsten til Nils-Aslak Valkeapää og jobbet mye med urfolkslitteratur. I den senere tid har han også spesialisert seg innen urfolksmetodologi. Gaski har vært sentral i oppbyggingen av samisk litteratur som akademisk disiplin, både som forsker, veileder og ikke minst som lærebokforfatter.
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.