Áillohaš – urfolksfilosof

Dette synet kommer til uttrykk i flere av hans dikt, og det er også hovedbudskapet i teaterstykket Den Rimhårede og Drømmeseeren. Teaterstykket – for øvrig det eneste dramatiske arbeidet fra Nils-Aslak Valkeapääs hånd – er på mange måter hans testamente til leserne. Den Rimhårede er den gamle vise mannen som ønsker å overføre kunnskapen til sin unge elev. Hovedpoenget i denne kunnskapen er at mennesket aldri må glemme at det bare er en del av naturen. Alt er forgjengelig, alt endres, men dersom vi slutter å ta vare på Moder Jord, er vi alle i fare. Urfolk har fått som en særskilt oppgave å minne verden om denne forpliktelsen. Derfor må vi aldri sovne av fra vår misjon, men tvert i mot utføre vår plikt. Som takk vil Livet selv sette pris på oss og vi kan nyte vår tilværelse som barn av Moder Jord.

Jorda, min mor er da også tittelen på en av de tre viktigste bøkene til Nils-Aslak. Den er på mange måter hans gave til verdens urfolk både i ord og illustrasjoner. Den er skrevet på samisk – vårt urfolksspråk i nord – men dens budskap er for alle urfolk i verden. En kan stusse litt over hvorfor Nils-Aslak valgte å skrive en av sine mest internasjonale bøker på samisk, språkvalget begrenser unektelig leserkretsen betydelig. For ham var det imidlertid livsnødvendig å skrive boka på samisk, fordi det er nettopp gjennom morsmålet en uttrykker sine følelser best, og med boka Jorda, min mor ønsket Nils-Aslak å få urfolkene i tale. Derfor er det svært viktig å få boka oversatt til engelsk og spansk snarest mulig, men også til andre urfolksspråk fordi budskapet er ment for flere enn bare hans eget folk, samene. Nils-Aslaks valg viser hvilken tiltro han hadde til språk, ikke minst hans eget morsmål, når han velger å skrive en globalt tiltenkt bok på samisk. Jorda, min mor er i likhet med alle Nils-Aslaks bøker svært gjennomtenkt i måten de ulike kunstartene fungerer sammen på, måten de går opp i en større enhet, der summen av ord, bilder og assosiasjoner er ment å få oss til å se sammenhengen vi alle lever i, som

I sin tid som kulturkoordinator for Verdensrådet for urfolk, var det maktpåliggende for Nils-Aslak å bidra til å skaffe urfolk arenaer der de kunne møtes – der musikken, poesien og kunsten kunne komme til uttrykk, for det er i kunsten, i tradisjonene, at livsanskuelsen og kunnskapen finnes, mente han. Derfor investerte han så mye tid og ressurser på å få til å arrangere verdens første urfolksfestival Davvi Šuvva i 1979. En hører for øvrig ofte referert til historien om hvordan Nils-Aslak brukte joiken som et bevis for at han og den samiske delegasjonen virkelig var urfolk under det første møtet i World Council of Indigenous Peoples i Port Albernie i Canada i 1974. Flere av urfolksrepresen-tantene fra andre steder i verden var nemlig skeptiske til samene på grunn av deres hvite hudfarge, men da Valkeapää framførte en joik for forsamlingen, var skepsisen som blåst bort og samene ble godtatt på linje med de andre.

På samme måte som en må arbeide iherdig for å tilegne seg formelle kunnskaper, må en investere tid for å lære av tradisjonene. Det å tolke naturen, lære å lese den, er en livslang utdanning, på samme måte som det å bli en anerkjent sjaman krevde store offer og en enorm arbeidsinnsats, der ikke minst kjennskap til myter og tradisjoner var viktig. Nils-Aslaks respekt for myten som beskriver samene som etterkommere av Sola, kommer tydeligst fram i den prisvinnende boka, Solen, min far, 1991. I sine siste år ble Nils-Aslak ofte ansett for å være en sjaman, ikke fordi han selv ønsket det, men fordi folk tilla ham egenskaper som den tradisjonelle sjamanen hadde, og også fordi han mer og mer trakk seg tilbake fra samfunnet. Han ble som sin egen skulptur Eaidánas ealli – en som trives best for seg selv, lik dyret som foretrekker å holde seg litt på siden av flokken. Derifra kunne han bedre observere hva som var i ferd med å skje med hans folk og kulturen.

Nils-Aslak ønsket å avslutte sitt litterære liv med en essaybok. Den ville bidra til å fullende sirkelen. Han debuterte nemlig med en essayistisk pamflett i 1971. 40 år etter utkom Eanni eannážan med sitt budskap om Jorda, vår mor, og etter det ønsket han å oppsummere sin livsoppfatning og filosofi i boka som skulle ha samme tittel som skulpturen Eaidánas ealli – som stod, og står, plassert på soverommet i boligen Lásságámmi i Skibotn. Skulpturen ble hans alter ego, som han sa god natt til når han la seg, og god morgen til når han stod opp – som en evig samtale med seg selv for derigjennom å kunne forstå andre bedre.

Allerede som barn snakket Nils-Aslak med fuglene, med trærne, han lyttet til Naturen, og senere som kunstner ble han en av de sterkeste formidlerne av Naturens budskap. En må være ydmyk for å høre og forstå, slik han uttrykker det så presist i dette lille diktet: "Kan du høre livets lyder / i bruset fra elven/ i vindens sus/ Det er alt jeg vil si / det er alt". Nils-Aslak så for seg den tradisjonelle reinflyttinga over det snødekte viddelandskapet som et bølgende hav – et hav med lyder av bjeller og prustende rein som minner ham om musikk. Han var derimot i tvil om bymennesket er i stand til å se skjønnheten i en reinflokk på vandring, om fjernheten til Naturen i dagens samfunn gjør det vanskeligere å lese reinflokken som et dikt og høre bjelleklemtinga som en symfoni.

"Mitt hjem er i mitt hjerte"-sekvensen av Vindens veier er kanskje det tekstutdraget som har nådd lengst ut i verden av all samisk litteratur ved siden av Olaus Sirmas kjærlighetsdikt fra 1600-tallet. I denne teksten finner en den klassiske konflikten mellom en vesterlandsk eie- og utbytteholdning til naturen i motsetning til et forhold som mer er basert på slektskap og likeverdighet overfor våre nærmeste omgivelser, uttrykt gjennom urfolkenes respekt og takknemlighet overfor naturen. Diktet er en original urfolkstekst om kjærligheten til land og vann, og beskriver sårheten over tapet av råderetten til egne områder. Dens elegiske form gjør den gjenkjennbar for alle urfolk som har lidd tap, men som på tross av det velger å kjempe videre –sin egen kamp og kampen for å bevare Moder Jord.

Harald Gaski (f. 1955) er opprinnelig fra Tana i Finnmark. Gaski er førsteamanuensis i samisk litteratur og kultur ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk kultur og litteratur på samisk, norsk og engelsk, samt oversatt samisk skjønnnlitteratur til norsk og engelsk. Han har særlig forsket på multikunsten til Nils-Aslak Valkeapää og jobbet mye med urfolkslitteratur. I den senere tid har han også spesialisert seg innen urfolksmetodologi. Gaski har vært sentral i oppbyggingen av samisk litteratur som akademisk disiplin, både som forsker, veileder og ikke minst som lærebokforfatter.