Sola
har stekt i dag også
og vinden har blåst
selv måkene har gitt lyd
mer trengs det ikke
for å kjenne seg igjen
og allikevel
allerede lyst til å dra et annet sted
Dette diktet er fra boka Girddán seivvodan, 1999, og er det tredje diktet i boka som er tid- og stedfestet i forhold til tilblivelsen. Diktet er skrevet i Dubrovnik 1.3. 1976. Diktet foran er også skrevet i Dubrovnik på skuddårsdagen 29. 2. 1976 og omhandler Valkeapääs inntrykk av byen – fattigdom som likevel bæres med stolthet. Han avslutter diktet med linjene: "bare på klærne kan en se / deres liv / / så rikt / at det er fattig / / og likevel vil de sikkert ikke bytte / Dubrovnik / med noe som helst annet". Fra diktene i Dubrovnik er spranget langt framover – flere år, til København, Berlin, Paris og flere steder i Spania før han omsider igjen er i Beattet, hans hjem i Finland den gang. Bakover i tid er det bare et dikt foran Dubrovnik-diktet fra 1976, det er et fra Gáresavvon (Karesuando) fra 9.11. 1974. Det er samme år som hans første diktbok, Giđa ijat čuovgadat, utkom. Det er, kan en kanskje si, et typisk Nils-Aslak Valkeapää-dikt, melankolsk i innhold med årstidenes skifting som motiv for en tematikk som sier noe allmenngyldig om livet, og hans liv i særdeleshet. Om en hadde ventet seg en glede gjenspeilet i diktet på grunn av utgivelsen av hans første rene skjønnlitterære verk, så var det ikke Áilus stil – ikke den gang, og heller ikke senere. I alle fall ikke i diktene. Ellers kunne han nok glede seg over hver ny utgivelse. Diktet fra Gáresavvon lyder i oversettelse:
høst
vannpyttene fryser til is
snøen dekker
gresset
plantene
igjen er det høst
den har en sørgmodig joik
Girddán seivvodan er et tilbakeblikk foretatt av forfatteren selv over sin egen produksjon, en på mange måter poetisk biografi og reiseskildring på samme tid, bare med den forskjell fra tradisjonelle reiseskildringer at forfatteren her sjelden beskriver det han ser der han er, men derimot deler med leseren hvilke inntrykk reisen, stedet og hendelsene skaper i ham, og hvilke dikt det i neste omgang avføder. Noen av diktene i Girddán seivvodan er utgitt i andre bøker, ikke helt identisk med slik de framstår i Girddán seivvodan, men tematisk svært lik, dog uten steds- og tidsangivelse for hvor diktet er blitt unnfanget, og hvordan det først ble skrevet ned. Det interessante i dette er at vi på denne måten får et innblikk i selve tilblivelseshistorien til diktene, og at vi faktisk mange år etter at de bearbeidede versjonene allerede har vært trykt i en av de tidligere bøkene, nå – i ettertid – så å si får bli med inn i forfattersinnet og oppleve sammen med ham, de første assosiasjonene til et dikt. Slik sett blir Girddán seivvodan en kunstnerens egen "ånds"biografi over deler av sin egen produksjon, og gir materiale til spennende oppdagelsesreiser for framtidige avhandlinger. Mitt anliggende i denne omgang er imidlertid ikke å dra på den oppdagelsesreisen, men derimot å vise hvordan Nils-Aslak Valkeapää delte med leserne av sitt liv, og hvordan han lekte med oss i det å uttale i intervjuer at han ikke vil kommentere sine egne dikt, mens han i virkeligheten likevel gjorde det – i diktform. Han gjør det samme i flere andre bøker, men mest tydelig i Girddán seivvodan, fordi diktene der er tids- og stedfestet.
Det er en sammenheng mellom Girddán seivvodan(GS) og Jus gazzebiehtár bohkosivččii (JGB) Begge er biografiske i formen, og begge er svært opptatt av døden – ja, langt på vei omhandler de død og stillhet. Stillheten som følger av at noe er opphørt å være. Selv om stillheten også har en annen side som rom for ettertanke og et rikt indre liv med assosiasjoner og reising i sinnet, jfr. dikt på s. 34 i JGB:
I stillheten
flere ord
flere språk
så er den – selv her – ofte knyttet til døden, s. 35:
Stillhet
sa jeg
men noe sånt finnes jo ikke, ikke i dette livet
I Jus gazzebiehtár bohkosivččii holdt stillheten på å gi navn til hele boka i form av det latinske Requiem, som Nils-Aslak lenge tenkte å bruke som tittel på boka (personlig kommunikasjon), mens Girddán seivvodan inneholder et dikt som heter "I begravelse, min egen", og beskriver tiden etter ulykken, der han, i følge seg selv, var "på den andre siden" (s. 156).
Selv om mye av Nils-Aslak Valkeapääs diktning lovpriser livet, så følges ofte denne lovprisningen av en mørkere side, slik Liv og Død hører sammen. Selv om han ønsker å være Livets dreng, og utføre de oppgavene som Livet gir ham – et sentralt tema som han stadig vendte tilbake til i både dikt og intervjuer – så avsluttes likevel boka med disse linjene (uten sideanvisning, aller siste dikt i boka):
kom, Liv
og vis enn en gang for meg
dette landet som er meg så kjært
disse innsjøer, elver og beiteland
om de enda kunne følge meg hjem
I avslutningsdiktet i Jus gazzebiehtár bohkosivččii, "alit idja lahkona" (Den blåe natta nærmer seg) sier han om døden (s. 138):
Under arbeidet klang det en sorgfull joik, i mitt sinn.
Uten begynnelse. Uten ende.
Døden var igjen hos meg.
Den kikket over min venstre skulder.
Og leste hva jeg nå skriver på.
På sett og vis har døden bodd hos meg,
i rundt tretti år.
Så lenge at den er blitt en kjenning,
en venn,
Det kan synes underlig.
Men på så lang tid rekker en å venne seg til det.
Og savner det som med ett er borte. (- -)
Her beskriver han hvordan hans nærmeste døde, først hans far, så hans søster og til slutt hans mor, som han stod så nært. Diktet er et prosadikt, eller rettere: Det varierer mellom en mer prosalyrisk fortelling i normal skrift, og klarere lyriske partier i kursiv. Diktet "alit idja lahkona" som er avslutningsteksten i Jus gazzebiehtár bohkosivččii
og "nu jaska vaikko áhpi čeargu" som markerer åpningen av boka, er kanskje de tekstene hos Nils-Aslak Valkeapää som kommer nærmest prosaen, og samtidig er de mest biografiske overhodet av alt det han har skrevet.