Nils-Aslak Valkeapää og artikkelforfatteren på den kinesiske mur i 1998. Foto: Siri K. Gaski. |
Harald Gaski forteller her hvordan han ble inspirert til å presentere Nils-Aslak Valkeapää på en helt ny måte i forbindelse med 50-årsferinga i Skibotn i Storfjord i 1993: Å snakke om boka Ruoktu váimmus som et duodji-produkt, som en estetisk gjenstand, og som et pedagogisk kunststykke.
Et situasjonsbilde:
Jeg sitter på flyet fra Seattle til København, og skal videre til Tromsø og Skibotn i Storfjord kommune for å feire fødselsdagen til min gode venn Nils-Aslak Valkeapää. Året er 1993, og måneden er mars. Jeg er på forskningsopphold ved University of Washington i Seattle, men er blitt invitert til å komme og delta på 50-årsdagen til Áilu. Bak invitasjonen står den lokale arrangementsgruppa for feiringa med forfatteren Bente Pedersen og Sigmund Seppola i spissen. De har fått med seg Universitetet i Tromsø på å sponse min reise til Skibotn, bl.a. fordi UiTø som sin gave til fødselsdagsbarnet har bestemt seg for å innstifte en pris som de vil kalle Áillohaš-prisen, og som år om annet skal deles ut til en samisk kunstner, forsker eller kulturarbeider. I forkant av selve feiringa er det et seminar om Valkeapää som kunstner og forfatter, samt et eget spesielt tilrettelagt kulturprogram. På seminaret skal jeg holde et foredrag om Nils-Aslaks sjangersprengende poesi, og sitter nå på flyet og ser over mine notater for foredraget, da det med ett slår meg at her skal jeg legge bort alle notater, og bare ta med én bok på scenen, nemlig Ruoktu váimmus, og snakke ut fra den. Gjøre som læstadianer-predikantene som jeg husker fra min barndoms besøk på Vestre-Seida bedehus – de hadde sin Bibel som de leste teksten fra, og for å forklare den, trodde de på hjelpen ovenfra når det gjaldt å utlegge innholdet og budskapet i prekenteksten. Jeg hadde tidligere noen ganger fleipet med å kalle mine mange foredragsreiser til ulike arrangementer der samisk kultur og litteratur skulle presenteres, for prekenreiser. Jeg husker også at min onkel pleide å spøke med meg og si at du blir nok predikant når du blir stor, så det slo meg at kanskje er mine foredrag de prekener jeg kommer til å holde. Men predikantene evnet jo å trollbinde publikum, så hvorfor ikke prøve å gjøre det samme med et foredrag? Derfor bestemte jeg meg for å prøve ut noe helt nytt i Skibotn: Å snakke om boka Ruoktu váimmus som et duodji-produkt, som en estetisk gjenstand, og som et pedagogisk kunststykke. Foredraget kan jeg selvsagt ikke gjengi, det ble jo aldri skrevet ned, men det var ment som min introduksjon til å forstå Nils-Aslak Valkeapääs spesielle måte å forholde seg til sin forfatter- og kunstnergjerning på. I den stod alltid hans samiske publikum i sentrum, men, som det også viste seg, han kommuniserte uten problemer med ikke-samiske lesere både i Kina, Japan, USA, Tyskland, Skandinavia og hvor det enn måtte være. Han fikk aldri en egen reinhjord som han kunne dra på vår- og høstflyttinger med, foruten dem han selv skapte i sin kunst, men han forble hele livet en nomade som flyttet på tidens hav langs vindens flytteveier.
Om artikkelforfatteren
Harald Gaski (f. 1955) er opprinnelig fra Tana i Finnmark. Gaski er førsteamanuensis i samisk litteratur og kultur ved Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Han har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk kultur og litteratur på samisk, norsk og engelsk, samt oversatt samisk skjønnnlitteratur til norsk og engelsk. Han har særlig forsket på multikunsten til Nils-Aslak Valkeapää og jobbet mye med urfolkslitteratur. I den senere tid har han også spesialisert seg innen urfolksmetodologi. Gaski har vært sentral i oppbyggingen av samisk litteratur som akademisk disiplin, både som forsker, veileder og ikke minst som lærebokforfatter.
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.