 |
| Foto: Anders Cederløv | Nordlys |
Denne prologen holdt Nils-Aslak Valkeapää under åpningen av Festspillene i Nord-Norge i Harstad i 1991, det året han var "Årets kunstner".
Fugler.
Fugler.
De kom, likevel. I år også.
Vårregnet
har gjort reinkalvryggene våte.
Vekket opp naturen. Gresset. Bladene. Til å grønnes. Blomstre.
Som om de er tyngre disse vintrene.
Venter nesten i frykt på om sola vil vende tilbake. At den virkelig kommer.
Og den kom jo.
I år også.
Som om mørket skulle være mørkere.
Lengre. Tyngre.
Sult. Sykdom. Sykloner.
Afrika. Sør-Amerika Bangladesh.
Fugler.
De kom alle fall. I år også.
Mange av dem.
Men mange har det blitt færre av. De mangler.
Og mange sorter ser en ikke lenger.
Alaskas strender. Italias strender. Persiabukta.
Olje.
Regnet.
Har vekket naturen. I år også.
Men mange steder er det skittent. Det regner gift.
Mange steder blir det ikke grønt lenger.
Tyngre disse årene.
Møket mørkere.
At mennesker aldri lærer. Ikke utvikler seg, som menneske.
Landene i Øst-Europa. Baltikum. Irak.
Kuwait. Kurderne...
Hele verden.
Krig. Terrorisme. Rasisme.
Som om denne kulden er kaldere.
Som om frykten gjør vondt, venter på sola.
Men sola er her i alle fall. Nå.
Både natt og dag.
Sola.
Pleier sårede følelser. Smerten.
Og jeg gleder meg over gudinnen for det grønne, over fuglenes kvitter.
Jeg gleder meg over reinen, dens skjønnhet, dens eleganse. Det nordlige livets grunnvoll, viddenes ballett.
Og fisken gleder jeg meg over.
Fisken.
Vannenes skimmer, havets sølv.
Livets liv. Månens barn. Vassdragenes regnbue.
Jeg feirer sola.
Sola, livgiveren.
Gullsølje, himmelens smil.
Smil.
Varme.
Lys opp dette dystre, sinnets mørketid.
La isnede følelser smelte
Til å smile. Glede seg. Å grønnes. Kvitre.
Blomster til å blomstre.
Hjertene.
Ømhet. Kjærlighet.
Du.
Deg søker jeg.
Ditt smil, din varme, ømhet, kjærlighet.
Deg.
Og deg. Og deg. Og deg...
Og så er det oss, og så er vi mer, og enda mer,
og vi elsker den mørke verden til å lysne,
vi smiler mildhet inn i sinnenes vinter,
vi
Norsk oversettelse ved Harald Gaski