Davvi Šuvva 1979 - Internasjonal urfolksfestival i Karesuando

25. oktober 1975 ble WCIP - World Council of Indigenous Peoples- etablert i Port Alberni, Vancouver Island i Canada. First Nations fra Canada, Native Americans, indianere fra Sør- Amerika, inuitter og samer med flere var samlet der for å danne et felles internasjonalt urfolksorgan. Fra norsk side stilte Aslak Nils Sara, Ole Henrik Magga og Alf Isak Keskitalo, fra svensk side Ingwar Åhren og Nils Mikal Utsi og fra finsk side stilte Pekka Lukkari, Esko Palonoja og Nils-Aslak Valkeapää. Sistnevnte skulle komme til å spille en viktig rolle som kunstner og joiker.

De sør-amerikanske indianerne ville ikke anerkjenne "those rich white Europeans" (samene) som urfolk og protesterte på deres tilstedeværelse. Antropolog Helge Kleivan måtte «akutt-forelese» om  samenes historie på spansk, men det som til slutt overbeviste dem  var da Áillohaš entret scenen og joiket for forsamlingen - skepsis og mistro var joiket bort og konferansen kunne begynne (Harald Gaski).

"...There was a rich pride in culture which showed most clearly in the evening gatherings in the auditorium - with singing, dancing and ceremonies. The richness and the diversity of the gathering was hard to absorb..." (Doc. 29-77 & Sanders 1999:6-7)

På den nordiske samiske konferansen i Enare i 1976 ble prinsippene fra WCIP implementert og  Nils-Aslak Valkeapää ble valgt til kulturkoordinator for WCIP. Seinere det året og de følgende år begynte han sine utstrakte reiser med andre joikere og  duojárat - samiske kunsthandverkere - for å presentere samisk kultur til urfolk i Canada, Alaska og på Grønland.

Ideen til Davvi Šuvva-festivalen var Nils-Aslaks, men det hadde ikke blitt noen festival uten utallige hjelpere og frivillige fra sameforeningen i Karesuando, spesielt Kalle Mannela, Kjersti Simma, Jouni Labba og Svea Päiviö, i tillegg til medlemmer fra Soppero sameforening  og medlemmer fra reindriftssame-laget i Hätta/ Enontekiö, samt Nils Heaikka Valkeapää fra Nordisk Sameråd.  "... den som arbeidet hardest med forberedelsen var Áillohaš', - han var virkelig entusiastisk og har evnen til å inspirere folk". (Pål Doj, Samefolket )

Davvi Šuvva-festivalen varte i hele 5 dager og fant hovedsaklig sted på Kaarevaara, en høyde like vest for Gáresavvon/Karesuando på svensk side, men det var og arrangementer på finsk side, i Kaaresuvanto, på andre sida av elva. Den sommeren var det enda ikke bygd bro over grenseelva Könkämä; en liten ferge fraktet folk og biler over elva og de samiske journalistene hadde biler parkert på begge sider av elva.

På norsk side var kampen om Alta-Kautokeino-vassdraget i gang, så det begynte å skje ting denne sommeren.

Áillohas var sjøl konferansier under disse fem junidagene på Kaaravaara, og de forskjellige folkegruppene hadde hver sin dag å presentere seg på. Fredag 22. juni var det midtsommer og sol, og festivalen startet  med presentasjon av samiske musikere, joikere og andre artister. Det var teater for voksne og det var dukketeater for barna.  Gruppa Dálvadis fremførte «Den femtonde høvdingen» og joikere fra Kautokeino, Karasjok, Nesseby , Porsanger, Sevettijärvi/Enare og fra Lujávri på Kola opptrådte. Det var stor variasjon i uttrykk og veldig populært blant publikum. På kvelden spilte rockegruppa Ivvnit fra Kautokeino (nå Ivvniguin). Lørdag var det inuittene sin dag, med korsang, hard-rock og ikke minst trommedans og -sang av Egon Sikivat fra Øst- Grønland.

Søndag var det indianernes dag; Cree-folk fra Saskatchewan gjorde stor lykke med sin powwow dansegruppe, spesielt imponerte Bill Britton med sin Hoop dans. Også Blackfeet og Ojibwe indianerne var representert.  Eksilindianere fra Peru og Bolivia stilte med sang, fløyte og horn.

"We are all brothers and sisters" sa Dave Montana fra National Indian Brotherhood ; "they all came... All represented Indigenous people from the Northern hemisphere of the world; all with one common cause: To meet, sing, yoik and dance and to discuss common issues and problems".

Fra Komi i Russland stilte en stor dansegruppe. Disse ble ikke betraktet som urfolk og det var komplisert med kontakt da dette var i Sovjettiden. Kurdere og palestinere var folk som var spesielt invitert.

Samene oppdaget at de hadde brødre og søstre fra nær og fjern. Mange opplevde at de var en del av hverandre og at de hadde mye felles, også de samme problemene.  Davvi Šuvva-festivalen bidro ikke bare til å bekrefte og styrke samisk identitet samt verdien av egne kulturuttrykk;  Davvi Šuvvi bidro også til en utvidet opplevelse av identitet og fellesskap med urfolk fra andre sida av kloden.  Det var en manifestasjon av kulturelle og vokale uttrykk, som skulle bli et betydningsfullt middel i kampen fremover.

IGWIA Newsletter No18 August 1977

Klassekampen 9. juli 1979

Nordnorsk magasin nr. 4 - 1979

Samefolket nr.8 - 1979

Nordlys 16.mai, 25., 26. og 27. juni 1979

Intervjuer

Masteroppgaven kan leses i sin helhet her (engelsk): http://munin.uit.no/handle/10037/2059

Synnøve Angell (f.1955). Opprinnelig fra Narvik, Vågsbygd (Kristiansand) fra 1963, røtter i Kvænangen. Flyttet til Kautokeino i 1997 etter 35 år sørpå, nå bosatt i Tromsø. Utdannet sykepleier med spesialutdanning i psykiatri, grunnfag i religionshistorie fra UiO og flerkulturell forståelse I, Sámi Állaskuvla, Kautokeino. Ferdig Master i Indigenous studies UiT i 2009 med masteroppgave om "Davvi Šuvva 1979 - Being Sámi Becoming Indigenous. Vocal and Musical Manifestation of Sámi and Indigenous Movement"