Påskefestivalen i Kautokeino og Áillohaš

Lásságámmi har fått lov å bruke Johan Klemet Kalstads artikkel på våre nettsider. Artikkelen ble trykket på samisk i bladet Sámis nr. 11, som kom ut i mai 2012. Den samiske versjonen har blitt oversatt til norsk. Forfatteren har også foretatt noen tilføyelser. Vi takker Kalstad for det. Artikkelen beskriver avdøde Áillohaš sin sentrale rolle i å få etablert påskefestivalen i Kautokeino. Kalstad kjenner denne historien godt ettersom han selv var med på å etablere festivalen. Áillohaš ønsket å utgi boka Eanni, eannážan under påskefestivalen 2001 for å gjøre ære på festivalen og for å markere at han, slik han selv sa det, hadde vært det samiske folkets dreng i 50 år.

Joik som kulturuttrykk har vært utbredt blant samene, men var en stund truet fordi samene ble utsatt for ei generell fornorskning og kulturell påvirkning på ulike vis. Joiken har holdt seg først og fremst i de sentrale samiske innlandskommunene der også samisk språk og kultur har stått sterkt. I Kautokeino har det alltid blitt joiket, og tidligere var det spesielt i påsketida at joiken kunne høres dag og natt i ei ukes tid.  

Bryllup ble ofte lagt til påskehøytida, og de gikk inn som del av påskefeiringa. Derfor var det samlet mange mennesker fra avsidesliggende grender og siidaer på kirkestedet i påska. Det ga også ungdom en gylden anledning til å treffes. De spaserte, kjørte med rein eller hest mellom bryllupshusene, som var den tids samlingssteder. Det kunne være 6-7 brylluper i løpet av påska.[i] Men når kjørereinen og kjørepulken gikk ut av bruk blant de påskefeirende, hørtes også joiken sjeldnere.

På 1950-tallet tok arbeidet for en utvidelse av turismen i Finnmark til, og i Kautokeino var det folksomt i påska. Ellers på vinteren var Kautokeino et isolert sted. I påska arrangerte hotellet turer med rein, og siden 1954 var den årlige reinkappkjøring på påskeaften og de store samebryllupene var en del av hotellets tilbud til sine påskegjester.[ii] Men samebryllup ble til en fest for innbudte gjester som resulterte i begrenset adgang for lokalbefolkningen. På samme tid økte ungdomskullene i de samiske kjerneområdene, og ungdom etterspurte nye møteplasser under påskefeiringa. I en slik situasjon tok Nils-Aslak Valkeapää «Áillohaš” joiken til nye arenaer ved at han begynte å joike offentlig på scenen. Han holdt en av verdens første åpne joikekonserter sammen med fetteren sin, Jouni Valkeapää, seinhøstes 1969 i Rovaniemi. Konserten ble holdt utendørs midt i byen. En av hovedgatene var blitt stengt for trafikk på grunn av konserten. Lars Johan Vasara var i militæret i Rovaniemi på den tida, og han husker godt at soldatene snakket om hvor vakker denne joiken var. De hadde ikke tenkt seg at joik kunne være så fin å lytte til. Lars Johan Vasara kjente Áillohaš fra oppveksten på Suomanjárga /Finske kilen, der han pleide å holde musikkstund på deres bosted i Pättika for de små barna, inkludert Lars Johan. Disse stundene var ikke godt likt av datidas foreldregenerasjon. De likte ikke å høre joik. På den måten gikk Áillohaš mot manges uttrykte vilje. Det nærmet seg også den tida da han skulle utfordre Kautokeino-samfunnet ved å være den som gikk i bresjen for joik på en offentlige arena.  Påskelørdagen 1971 ble det arrangert en joikekonsert i Kautokeino skoles gymnastikksal.  

Skolebygningene representerte en ressurs og nærmest et vilkår for et arrangement som en joikekonsert i Kautokeino. En begrensning var at skolestyret hadde i 1953 innført forbud mot joik i undervisningen. Begrunnelsen for forbudet har hele tiden vært at joik er synd. Joik og joiking har også vært forbundet med brennevinsdrikking, som i perioder har vært omfattende. Det var vanlig å fortelle barna at bare fulle folk joiker. Joikeforbudet har vært diskutert med jevne mellomrom, og på 1960- og 1970-tallene ble joikeforbudet opprettholdt. Den første joikekonserten ble kritisert med henvisning til forbudet om joik i skolen, og konserten måtte flyttes året etter. 

1970-tallet var sameaktivismens tiår, og i Kautokeino hadde tiåret blitt innledet med at Norske Samers Riksforbund (NSR) ble stiftet i 1968, og i 1970 ble det arrangert et lukket seminar for unge samer under utdanning. Et av hovedtemaene på seminaret var samisk forskning, og arbeidet for et nordisk samisk institutt fikk et kraftig puff. Instituttet ble offisielt åpnet i 1974. Lokalt ble seminaret omtalt som en samling av en gruppe intellektuelle som planla revolusjon, og at deltakerne sammenliknet seg med opprørerne fra Kautokeino-opprøret i 1852. I en artikkel i Samisk vitenskapelig tidsskrift i 2012[i] har jeg omtalt seminaret som en forløper til dagens samepolitikk. Andre begivenheter i innledningen til aktivisttiåret var etablering av institusjoner som Samisk museum i Karasjok og som nevnt NSI for samisk kultur og forskning og Siida A/L for utvikling av sámi duodji (samisk husflid, håndverk og kunst) i Kautokeino. De ble gjerne betraktet som baser for illegal virksomhet blant samene, mens de i virkeligheten var ressurser og i mange henseende en forutsetning for aktivt samisk kulturarbeid.

Til tross for begrensninger i bruk av joik var det lokalt personer som gikk i bresjen for en joikekonsert. De ordnet med bl.a. lokale og kunngjøringer for et kulturarrangement etter den tradisjonelle reinkappkjøringen på påskeaften. Blant de lokale arrangørene var Klemet Hermansen og Johs. Kalvemo i allianse med Áillohaš og den samiske poeten Paulus Utsi fra Jokkmokk. Disse fire arrangerte den første offentlige joikekonserten i samisk kjerneområde. Laila Somby Sandvik var en av deltakerne. Laila husker konserten godt, og hun har fortalt at hun og Elle Máret Dunfjeld joiket sammen på den første joikekonserten. Laila har veldig sterkt i minne hvordan Paulus Utsi understreket viktigheten av å etablere fritidstilbud for moderne samisk ungdom. Áillohaš og Paulus Utsi var sentrale aktører i arbeidet for samiske kulturarrangementer, og de var på den måten med på å hente joiken ut av kjørepulkene og bryllupsplassene til det offentlige rom. Den første joikekonserten lyktes godt både hva angår innhold og publikumstilstrømning. Den var så populær at skolens gymnastikksal ble fylt til randen, og fortsatt var det folk på utsida som ikke kom seg inn.

Året etter var påskekonserten flyttet til hotellet. Hotellet sto også som arrangør for joikekonserten som ble holdt 2.påskedag i stedet for påskeaften som det første året. Áillohaš og Paulus Utsi var også denne gangen sentrale både som ledere og deltakere med joik, musikk og dikt. Også denne konserten var en suksess med et godt program og med mange publikummere, som bekreftet at arrangementet var økonomisk bærekraftig. Det var en seier for initiativtakerne og et fundament for å gå videre med planlegging av nye samiske kulturtiltak.  

Det tredje året hadde Kautokeino sameforening tatt over arrangementet. Áillohaš hadde sitt eget program, som han fylte hele 2.påskedags aften med. Da hadde han begynt å holde konserter med musikere, og han introduserte med andre ord en ny form for formidling av joik.  Påskeprogrammet var igjen en suksess. Folk var i godt humør, samtidig som de aktivt bidro til å ta vare på kulturarven.

I denne perioden var de samiske bokstavene ČSV etablert som et symbol på samisk kulturs levedyktighet og styrke. Bokstavene står for Čájet SámeVuođa – Vis Samiskhet. ČSV rop ble fremført i avslutningsseremonien. I seinere påskearrangementer hadde bokstavene ČSV dukket opp som pynt – de var i programmet og scenen var pyntet med disse uskyldige, men likevel kulturelt så kraftfulle bokstavene (Hætta 2006: 215). I en artikkel i Samisk vitenskapelig tidsskrift i 2013[ii] har jeg drøftet etableringen, innholdet og utviklingen av ČSV som en bevegelse for samisk kultur og politikk.

Vellykkede joikekonserter tre år på rad inspirerte til videre innsats. Den første hverdagen etter påske kom Áillohaš, Johs. Kalvemo og jeg sammen for å evaluere arbeidet med sikte på å styrke kommende arrangementer. Et sentralt spørsmål var å undersøke hvor og hvordan man kunne finne økonomisk støtte til en nordisk samisk kulturfestival i påska i Kautokeino. Vi hadde tillit til at kulturmyndighetene ville stole på Áillohaš og Paulus som samiske kulturprodusenter. De to lovte å være festivalens veivisere, og samtidig sto de to som garantister for at festivalen ville få et samisk kulturelt innhold og med nordisk profil. Rundt det innholdet og den profilen utarbeidet vi tre en prosjektbeskrivelse for et kulturarrrangement som seinere skulle bli til verdens første samiske kulturfestival.

Ut på høsten fikk Kautokeino sameforening brev fra København om at Nordisk kulturfond hadde bevilget penger til et 3-årig prosjekt som hadde som mål å få påskearrangementene opp og stå som en fast samisk festival. Bevilgningen var på rundt 70 000 NOK årlig.[i] Kautokeino sameungdomsforening var medarrangør, og det var en vital forening med mange dyktige og arbeidsomme ungdommer. I front her var Ole Henrik Buljo som var sameforeningens leder disse årene. Han husker hvordan den offentlige bevilgningen til prosjektet ble som en ny start. Det ga for det første rom for å utvide arrangementet, og for det andre kom flere personer med på arrangørsiden.

Sameforeningen hadde oppnevnt en komite for arrangementet i 1973, og denne komiteen fikk i oppgave å forberede og gjennomføre det nordisk samiske prosjektet. Artikkelforfatteren fortsatte som leder, og Nils Johan Heatta ble koordinator for arrangementene i 1974. Etter han overtok Per Edvard Klemetsen. Han ble en sentral person for påskearrangementene i flere år. Johs. Kalvemo var en annen sentral aktør de første årene. Både sameforeningens og sameungdomsforeningens mange medlemmer deltok ivrig i arbeidet for festivalen. Likevel nevner jeg noen ved navn, og de er Johan Daniel Hætta, Ruth Hætta, Kristine og Finn Olav Nystad, Máret Oskal Sara, Johannes Mathis Anti, Veikko Holmberg. De deltok med ansvar og innsats både i forberedelsene og gjennomføringen av arrangementene.

I 1974 fikk Kautokeino en ny plasthall for idrett. Hallen var egnet for arrangementer, og den ble etter hvert benyttet bl.a. til bryllupslokale. Hallen var ikke helt ferdig til påska i 1974. Likevel åpnet Kautokeino kommune hallen for påskearrangementene på den betingelsen at arrangørene rengjorde golvene og la gulvtepper. Det var en hel jobb, for det var mye sand på golvene etter bygginga. Tepper måtte legges ut og scenen måtte monteres. Den var produsert lokalt på forhånd. Med engasjement fra arrangørenes side og økonomisk støtte utenfra ble tilretteleggingen gjennomført høyst tilfredsstillende for samenes første kulturfestival, som joikekonserten faktisk var.  

Målet i 1974 hadde vært å fylle hele påskeuka med arrangementer. Uka åpna med reinkappkjøring og lassokasting onsdag før skjærtorsdag. På skjærtorsdag var det gudstjeneste og samisk litteraturaften. Påskeaften var festivalens høydepunkt. Da var det konserter hvor mange joikere og sangere deltok. Det er verdt å merke seg at joikere og sangere fra andre områder enn Kautokeino også hadde begynt å delta på Påskefestivalen.

Programmet for andre påskedag var i Áillohaš sine hender, og han holdt konsert med gruppa si. Det var vellykka, slik som før, samtidig som innholdet var fornya. Å joike med musikere til, var noe nytt og fremmed på den tida. Påskefestivalen representerte starten på en ny musikkstil, som folk ble kjent med gjennom avdøde Áillohaš og hans gruppe.

Programmet for festivalen året etter (1975) var spesielt ettersom Áillohaš ikke deltok. Likevel var det en god start på festivalen og flere og flere joikere og sangere hadde kommet til. Heldigvis hadde gruppene Deatnogátti nuorat/Tanabreddens ungdom og Máze nieiddat etablert seg. De deltok med ny samisk musikk, og det beriket påskefestivalen. Tilsvarende gjaldt også teaterforestillingen som ble vist av skuespillerne Nils Utsi og Nils Gaup. Samekulturen var i en fornyelsesprosess og søkte etter nytt fotfeste.

Elle Hánsa/Hans Ragnar Mathiesen hadde lagt sin debututstilling til Kautokeino i påska 1975. Utstillingen ble en særdeles berikelse for påskefestivalen. Han hadde utstillinger på NSIs lokale og Siida A/L. Det var uvanlig med debututstillinger i utkantområdene, og tiltaket var en ekstra stjerne til festivalen og løftet dens status.  

Påskefestivalen tiltrakk besøkende fra alle samiske områder, og et minne er hvordan kofter fra forskjellige områder pyntet opp påskearrangementene og Kautokeino sentrum (Hætta 2006: 210 og 215). Det var en ny erfaring. Ellers i året var Kautokeino en utkant på Finnmarksvidda. På 1970-tallet var den nye samebevegelsen med på etablere vilkår for Kautokeino som et samisk kultursentrum.

I 1976 ble Påskefestivalen åpnet med konsert i Máze, og skolens gymnastikksal var fullsatt. Áillohaš var med igjen, og han og gruppa Máze nieiddat sto sentralt i presentasjonen av samisk kultur på høyt nivå. De fikk samtidig vise hvordan man kunne gi den mangfoldige joiken en ny form.

De fleste av deltakerne foruten Áillohaš var utøvere fra bygda. På den tida var joik og sang en viktig del av ungdommens fritidssysler i Máze, og på konserten fikk de anledning til å fremføre joik og sang sammen med en vordende verdensstjerne. Ungdommen i Máze hadde på den tid noen dyktige instruktører, som la grunnlaget for at musikkgruppa Máze nieiddat kunne etableres. Gruppa har vært med på å berike samisk kultur i sitt tradisjonelle område. Flere musikere og joikere har seinere kommet derfra.

For Áillohaš må opplevelsen i Máze ha vært spesiell i flere henseende. Han fikk erfare hvordan hans nye form for presentasjon av samisk kultur hadde nådd til kjernen av det sentrale Sápmi. På bildet sert en Áillohaš på scenen med Máze nieiddat, og han synes å vise dem med et smil at det går bra.

I Máze var han i hjemtraktene til sin mors slekt. Hans mormor hadde vokst opp i en bosetning ved Kautokeino-elva nært Máze uten at han hadde hatt kontakt med eller visste så mye om sin mormors bakgrunn. Åpning av festivalen i Máze var Áillohaš sitt forslag, og jeg husker at han sto hårdt på det.  

Arrangørene hadde leid inn busser som kjørte mellom Kautokeino og Máze. Gjester på Påskefestivalen fikk besøke Máze. Reisa tilbake på kvelden ble forsinka, og det ble en reise i skaretidas vårvinternatt i lysninga utpå morgenkvisten. Når bussen stoppa for at folk skulle få tissepause, var det lett å springe på skaren bak en busk. For unge folk står denne turen som et vakkert minne. Ikke alle hadde det travelt med å komme seg tilbake til bussen, og når de sprang lenger unna på skaren, var det lett å bli forledet til fortsette å springe på skaren. En av de gjestende jentene forsvant i løpet av tissepausen. Hun hadde sprunget for langt vekk, og fikk ikke lenger øye på bussen. Alt gikk bra til slutt, selv om vi måtte vente på henne en god stund.

En erfaring var at festivalen holdt på å finne sin plass og bli en tradisjon. Den samiske profilen hadde vært en suksess, og i 1976 hadde festivalen blitt beriket med deltakelse fra Kalaalit Nunat/Grønland.  Hele 17 deltagere kom derfra. De dansa, sang og holdt duodjeutstillinger. Med disse gjestene hadde Påskefestival-prosjektet fått en utvidet urfolksdimensjon, selv om den ikke var planlagt utover det å være en nordisk samisk festival.

Ságat skrev i 1976 at Kautokeino påskefestival på få år hadde utvikla seg til å bli et stort arrangement som ingen på forhånd hadde kunnet forutsi. Ságat skrev at rundt 1000 personer hadde deltatt på påskefestivalen i 1976. Antallet besøkende må ha vært større, fordi bare på påskeaften var det 1200 personer til stede i Plasthallen.  

Festivalen ble avsluttet andre påskedags aften med en fest hvor det var påbudt å komme i kofte. Denne avslutningsfesten ble kalt koftefest. Tanken var helt fra begynnelsen at enkelte arrangementer skulle være spesielle, og være tilrettelagt som et treffested for samer. Samtidig var det passende at dette skjedde på festivalens siste dag, for da kunne også arrangørene bli med å joike. Koftearrangementet fungerte slik tanken var, helt til samer som ikke ville kle seg i kofte prøvde å komme seg inn på festen. Arrangørene ble kraftig kritisert av enkelte av disse. Mange ikke-samer, derimot, godtok kleskoden, lånte seg kofter og dansa og joika sammen med de andre festivaldeltakerne.

Kautokeino sameforening og sameungdomsforening sine medlemmer la ned mye tid og energi på å starte opp og forankre Påskefestivalen som en samisk kulturfestival. Uten enighet internt i foreningene og dem imellom, ville det ikke vært mulig å motivere så mange mennesker til å legge ned så stor dugnadsinnsats for å få gjennomført et slikt stort utviklingsprosjekt.  

Stadig tok vi oss vann over hodet, stadig skulle vi lage vei der den ikke fantes. En stor del av bygdefolket utenom sameforeningene hjalp også til med å gjennomføre festivalen.

Arrangementene var vellykkede, og de har fortsatt fram til i dag, selv om det samtidig har vært noe motstand i lokalsamfunnet. Noen likte ikke at festivalen løftet fram joiken. Andre igjen klagde på at festivalens profil var for samisk. De syntes med andre ord at dette handlet for mye om ČSV. Arrangørene i 1976 søkte økonomisk støtte fra Kautokeino kommune, men de fikk avslag. I stedet ble arrangementene belastet med husleie til kommunen. Likevel lyktes prosjektet økonomisk. En del av pengestøtten fra nordiske myndigheter ble brukt til infrastruktur og til internasjonal nettverksbygging. Samtidig hadde arrangørene klart å bygge opp et fond for festivalens videre drift.

Ole Henrik Buljo har i intervju med meg sagt han ikke har møtt motstand, verken i forhold til festivalens innhold eller form. Han stolte på arrangørutvalgets arbeid, og var spesielt fornøyd da en stor del av bygdefolket hadde deltatt og følte seg som en del av festivalen. Ole Henrik minner om at Kautokeino på den tida var inne i en sårbar fase med hensyn til samfunnsutviklinga, og en av de viktige virkningene av påskefestivalen var at en stor del av bygdefolket begynte å tro på at samiskhet kunne være en del av grunnlaget for områdets utvikling og framtid. De i Kautokeino som fortsatt var motstandere av det samiske, var de som hadde valgt fornorskninga som en strategi for å være en del av samfunnsutviklinga. De stolte ikke på det samiske, og trodde ikke på Påskefestivalens grunntanke inntil Norges konge åpna det første Sametinget.

Påskefestivalen har blitt arrangert i sin nye form i Kautokeino, og Odd Mathis Hætta (2006:238–240) har skrevet om den. Han har satt oppstarten til 1972 i stedet for 1971, og har hatt mangelfull informasjon om organisering, program og økonomi. Seinere har han fortalt at det var vanskelig å finne korrekte opplysninger. Likevel har han samla og satt på trykk masse informasjon som ellers kunne ha gått tapt. Han levner dog ikke mye ære til de nye arrangørene av Påskefestivalen. (Hætta 2006:238–39), som han mener hvert år begynner med blanke ark når neste års festival skal planlegges. På den måten har ikke arrangementene fått noen kontinuitet.

Nå finnes det samiske festivaler flere steder. Riddu Riđđu-festivalen i kom i stand på 1990-tallet.  Arrangørene har fortalt hvordan de søkte lærdom fra Påskefestivalen, og spesielt fra Áillohaš. Han etablerte Davvi Šuvva som en musikkfestival med klar urfolksprofil. Den hadde internasjonal urfolksdeltakelse. Festivalen ble arrangert i Karesuando første gang i 1979 og andre gang i 1993. Karesuando ligger ikke langt fra Áillohaš sin hjemplass, og er ei bygd på begge sider av riksgrensen mellom Sverige og Finland i Kiruna og Enontekiö kommuner. Davvi Šuvva var Áillohaš sin videreføring av Påskefestivalen som en urfolksfestival, som Riddu Riđđu tok opp og har profilert videre som en urfolksfestival.  

Prosjektet for en samisk kulturfestival hadde vært vellykket med deltakelse fra alle samiske områder. Kofter fra mange områder pynta opp Kautokeino i festivalperiodene. I 1976 deltok en gruppe grønlendere, og deres deltakelse ga festivalen en forsterket urfolksdimensjon. En konklusjon er at med Påskefestivalen var joik blitt offisielt etablert som et uttrykk for samisk kultur. Med det hadde Áillohaš fått gjennomslag for sitt arbeid med joik som samisk musikk som kunne formidles som scenekunst for et publikum.       

Det var samstemmighet om grunntanken og profilen for festivalen. Med andre ord kan man si at enighet om formålet, innholdet og formen var et fundament for festivalen, som det var mulig å realisere bare gjennom denne typen felles løft.   

Hætta, Odd Mathis 2006: Samiske tradisjoner og skikker. Temaer fra Kautokeino. Davvi Girji. Kárášjohka.

Kalstad, Johan Klemet Hætta, 2012: Norgga ođđa sámepolitihkka 1970-logus – ođastemiin nanosmahttit sámevuođa. Sámi dieđalaš áigečála nr. 2/2012. http://site.uit.no/aigecala/

Kalstad, Johan Klemet Hætta, 2013: ČSV – sámi nationalisttaid dahje sámenašuvnna doaimmalaččaid muitun Sámi dieđalaš áigečála nr. 1/2013. http://site.uit.no/aigecala/

Mikkelsen Arnstein(red.) 1987: “Gjesten”. North Cape Hotels. Alta

Ságat for 5. mai 1976

Materiala ellers: Rapport 22.11.1976, regnskap19.11.1974–16.6.1977, programmene for 1974 og 1975 og notater fra Johan Klemet Kalstads arkiv.

Intervjuer av Laila Somby Sandvik, Lars Johan Vasara og Ole Henrik Buljo.

Johan Klemet Kalstad (f. 1946) er professor ved Samisk høgskole. Han er dr.polit. fra Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet med avhandling om reindriftspolitikk og samisk kultur i en uløselig konflikt. Han har skrevet artikler om tradisjonell kunnskap og samepolitikk i nyere tid. Han har arbeidet for samisk som vitenskapsspråk og har publisert artikler på samisk. Han har vært direktør for Nordisk Samisk Institutt. Tidligere har han arbeidet i samiske organisasjoner og med samiske saker i to departementer.